Du sa du ikke kunne vente med å se meg forsvinne ned avløpet og ut av livet ditt Lite visste du at jeg er som en kakerlakk ingenting tar meg og du blir aldri kvitt meg

tygger blyanter tygger pensler tygger bly, blekk og gulmaling gnager meg gjennom huden din og legger meg tilrette mellom ribbeina og kaster opp forvrengte ord, følelser, og sier: jeg føler meg bedre nå og jeg tror jeg må gå nå

Stemorsblomsten du hadde i stua di, den visnet for flere uker siden. Femtitusen femhundreogsekstitre minutter siden. Det er ganske mange sekunder siden. Tre millioner trettitretusen syvhundreogåtti sekunder. For å være nøyaktig. Trettifem dager to timer og førtitre minutter. Kanskje det er like greit at jeg oversvømmer vinduskarmene mine med kaktuser, ...