Etter mange polekspedisjoner er han blitt formet av landskapet. Han er rynkete som et sprukket fjell, øyne mørke som en vinternatt. Synet er fylt av tåke. Skallen er bar som et arktisk landskap: Håret døde av kulden. Hans moralske kompass peker alltid mot nord, selv når huden begynte å henge ...

Ravnenebb river huden av ribbeina. Jeg hører lyden av snø som faller over snø som har falt. Hullene i skallen ber himmelen slukke stjernene. Jeg hører lyden av blomster gråte, desperat. Tungen presser seg mellom emaljegjerdet, risper. Jeg hører vinden snakke. Smådyr kryper under steinen, under huden. Jeg hører vinger ...