utfor vindauget sit ein liten fugl ho ser på meg med små auge gule blader kring ein raud kropp eg har sett deg før seier ho vinden bles skyene til side og haustsola skjer gjennom glaset som ein nyskarpe kniv i blodig, mørt kjøt usynlege liner med kjensel frå ei ...

Skyene lå som tynne malestrøk over fingrene til trærne speilet seg i dammen hvor endene lette etter marshmallows men nøyde seg med wienerbrød jeg ser du smiler men jeg vet ikke om jeg tror deg

Talte du dagene og nettene? Til livet skulle leves og solsikken skulle blomstre som drømmene du hadde men aldri turte gripe? Hvis ikke nå når da? Våren er en flyktig venn og hvem sa verden skulle rotere av seg selv? Fysikkens lover kjenner ikke livet og tror du solsikken talte ...