jeg sluttet å gi fraværet av deg den plassen det krevde og fylte rommet med mer av meg i stedet

Så vittig det er, Med denne vinden Som drar meg forover Gjennom livets korridorer. Når jeg til slutt kommer frem, Vil jeg nok vite det- På stillhet i trærne Og et urørlig hav

Ser deg komme, gjennom skogen mot meg for å omfavne, med meterlange armer og klukkende latter. Sa ikke øynene dine glede? Og var ikke tårene siden, verdt det? Enda føler jeg varmen. Den har ikke forlatt meg, selv om du har det. Og akkurat så perfekt som det skulle bli, ...