En dubstep låt fra fem år tilbake dundrer fra sonos- anlegget. En jente jeg ikke husker navnet på roper at noen må skru den av. Kortene har klistret seg til det seige stuebordet, og jeg er usikker på om vi fortsatt spiller. Jeg har kun drukket en øl siden sist ...

Skyggene suser forbi i 100 kilometer i timen. Jeg kan så vidt se omrissene av menneskene, for de er også kun skygger med gjennomsiktige hender på et ratt som etter hvert vil pulveriseres. Hjulene glir lydløst over en glassaktig motorvei. Det er ikke mulig å høre lyden av fart, men ...

Skjermen på mobilen lyser opp sjeldnere. Sengen føles kaldere. Hilsener dør ut. Stillheten er dypere. Jeg har aldri vært redd for å være alene. Av og til er det en gave i seg selv. Lufta er lettere å puste i og fallgruvene grunnere. Jeg har aldri vært mørkeredd, for om ...