kjære tvilling jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg kanskje ved å minne deg på lyset fra da vi var barn lyset i øynene dine, i gaten på soverommet det kan ikke glemmes, det har brent seg fast

en av båtene dine ble stående igjen i hagen vår som en slags gravstein som det siste som var igjen eller det eneste som noen gang var det begynte å gro mose og gress og maurene gjorde sitt inntog noen uker senere

du forsvant før sola rakk å snu det stoppet ikke å snø, denne vinteren mor måkte i timesvis dag etter dag mens vi satt i snøskuffa, i bilen lekte vi at vi var i verdensrommet at vi kjørte mellom stjernene når vi satt i baksetet holdt oss fast og de ...