Eg sukkar. Tida går så ufatteleg sakte. Den digitale klokka går ikkje fortare enn den arva og eldgamle på veggen. Det einaste eg høyrer er den enorme tikkinga av klokka. Tik, tok. I same rytme som eg dreg fingeren nedover og får video på video av ubetydelege tema; popkultur, samlivsbrot ...

Skal vi bygge reir? Trø over døde kvister, Klatre opp barken, Håpe bladene kan være heldekkende. Skjule oss blant greinene, Se inn mot fjæra, Håpe på det beste, mens bølgene slår inn, som klokkeslag, på helligdager.

På monopolbrettet av kunnskap, brenner hus, hotell, slottet og kreativiteten. Eg pantsetjar rimferdigheiter for å få nok plass til tjue glosar på mitt vesle brett. Kaos på rådhusplassen, gratis parkering i fyr og flamme. Ingen snarvegar, ikkje håp. Eg er konkurs.