Jeg vil bare at hjernen skal sove mens øynene mine er åpne og tar til seg verden på en vanlig måte.

Livet føles litt ut som å vente på å leve igjen. Det mellomrommet med tankegangen som sier at jeg må være tålmodig, at det ikke er sånn her for alltid, bare akkurat nå. Jeg heller nedpå ølen som om det var vann. Jeg er svimmel. Bokstavene snurrer seg rundt hverandre. ...