Jeg lager portretter der fremgangsmåten min er å føle meg fram til hva som blir neste penselstrøk og fargevalg. Dette er en måte jeg blir mer kjent med meg selv på, liker jeg å tro.
Her brukte jeg akrylmaling og oljepasteller på et 90cm x 70cm lerret.

I del én av prosessen så denne fyren livløs, men ufattelig kul ut. Det var overflaten min, førsteinntrykket jeg gir, trangen til å passe inn.

I del to av prosessen jobbet jeg med de siste detaljene, og det som satte ham til live.
Det var følelsene i blikket hans som fikk meg til å innse hva dette maleriet egentlig handlet om. Plutselig var skjellet hans borte, han ble åpen og man kunne se en slags tristhet i blikket hans. Jeg ble overveldet og mislikte portrettet sterkt først. Men etter litt tid i stillhet falt brikkene på plass, og jeg innså at det var denne "overflaten min" som skammet meg over hvor "ukul" han ble.
Dermed ble tittelen til "Dudes got feelings 2", fordi det er jo altså kult å tørre å åpne seg opp og vise sine følelser.