Da jeg var liten, pleide pappa å synge en nattasang til meg. Den handlet om engler og de øyeblikkene er noen av de varmeste og sterkeste minnene jeg har. Han pleide å synge den hver gang jeg ønsket det, og som regel var det den eneste måten jeg fikk ro på når det å sove var skummelt.
Den gikk slik: Jeg har en engel som følger meg. Jeg har en engel som følger meg hver dag. Om jeg sover trygt og godt, eller om jeg våkner brått, jeg har en engel som følger meg.. osv.
Jeg trodde alltid det var pappa som oppfant den nattasangen, for den var så drømmende og personlig når han sang den. Det var ikke før jeg ble voksen at jeg skjønte at den ikke var hans, men på en måte vil den alltid bare være hans. Når jeg har hjemlengsel og savner pappa og mamma nynner jeg på denne sangen slik han sang den og drømmer meg tilbake til barndommen.