Oljemaleriet uten tittel av Angelina Aspheim utmerker seg i september, og kåres til
månedens TrafoTalent. Arbeidet vitner om et malertalent med sans for komposisjon, farger,
detaljer og ikke minst en sterk formidlingsnerve og originalitet. Maleriet viser fire individer i
et rom, er det bunnen av et basseng? Vi ser en ung jente som bærer et lite barn med en
klønete stolthet, på den måten større barn ofte bærer yngre søsken. I samme rom står to
mindre realistiske figurer fra en tegneserieaktig virkelighet. Begge er antropomorfiserte
dyr; den ene en ulv/hund og den andre en kanin/hare. Begge er kledd i blå- og hvitstripede
overdeler som speiles i de blåhvite ventilasjonsristene i veggen. Deres forenklede
fargepaletter står i kontrast til den mer komplette og realistiske fargingen av jenta og det
lille barnet. Jenta har også stripete genser, men den er delvis skjult av barnet hun holder;
den gule overdelen gjør det til et fokuspunkt i motivet.

De to parene med bein (jentas og barnets) overlapper hverandre og slår an et slags
langbeint eller vertikalt visuelt motiv som utdypes i de to fantasifigurene. Maleriets vertikale
aspekt og den høye bakveggen med skjult toppunkt understreker dette. Barnet løftes opp
og dets kortere bein forlenges, det hjelpes oppover i retning av det vi ikke kan se: taket,
himmelen eller toppen av bassenget. Det grønne, flislagte gulvet/bakken forankrer, samler
og gir felles grunn. De markante og forstørrede føttene forsterker dette fotfestet, mens det
minste barnets gravitasjon er midlertidig og betydningsfullt “opp-hevet”.

Det er i møtet mellom de to tegneseriefigurene og de realistiske barna, at bildets magi
oppstår. Fjerner man ett av disse parene, står man igjen med et mer anonymt motiv.
Personlig begeistres jeg alltid av sammenstillingen av elementer som ikke hører helt
sammen, av besøk mellom verdener.

De to menneskene får lov til å tre fram med en tydelighet og ekstra tilstedeværelse
sammenlignet med motivflaten for øvrig, og det er naturlig å tenke på verket som en
billedliggjøring av møtet mellom en virkelig verden og barnets fantasiverden. Fellesskap er
et ord som dukker opp, kanskje til og med skjebnefellesskap. Barnets og harens blikk
møter hverandre, mens jenta ser mot oss tilskuere. Det bor en kompleksitet i blikket
hennes, jeg ser både stolthet, ro, tretthet og usikkerhet. Hun har fortsatt begge beina
plantet i det barnlige, men har begynt å rette blikket utover mot noe større. Snart vil hun se
mindre til Hare og Langbein, men ikke før hun har gitt en trygg introduksjon til neste
generasjon.