Bildet er av et kompleks boligblokker. Synsvinkelen er fra en veranda. Vi ser
over til verandaene til venstre for oss, ned på en vei og over på blokkene på
den andre siden. På verandaene til venstre henger det handduker og laken. Det
står en frisk plante på verandaen nedenfor, allikevel er det som om området er
helt forlatt. Det er ikke et menneske her. Alt er liksom støvet ned. Stille.

Dette er et bilde som handler om det som kommer før eller etterpå, og selv om
disse boligblokkene kunne vært hvor som helst i verden, brakte det meg rett
tilbake til Sør-Libanon sommeren 2006. Jeg var der etter at israelske fly
hadde bomber store boligområder sønder og sammen. I nærområdende der blokkene
fortsatt stod inntakte, var det tomt for folk. De hadde rømt til slektninger
på landet, opp i fjellene.

Senere, da opprygddingen var i gang, fant man klær, sko, koraner, lekedyr,
familiebilder mellom ruinene. Kanskje er det det at blokka på den andre siden
av “vår” veranda ikke er ferdig, de har hverken vinduer eller dører, som gir
dette bildet denne foruroligende stillheten og følelsen av katastrofe. En
følelse av å være et før, eller et etter.

Det er humanitet, etikk og estetikk i et og samme bilde. Slik opplever jeg
det.

Dessuten er bildet, som de fleste av hardmongo sine bilder denne måneden
teknisk og kompositorisk gode. De har også en egenstemme. Det er som om de
kommer fra en verden som både er og ikke er. Slik underliggjør de slik god
kunst skal, og får meg både til å føle og tenke.

Med andre ord: Overbevisende, sobert, dystert, tankevekkende og enkelt.

TrafoMentor Tale Næss