portrett_for_bt-magasinet_s._2

kan ikke du bare gå deg en lang tur på ei kort brygge før jeg plasserer deg midt på gulstripa

Jeg sliper denne kniven som skal kutte deg fra meg med et såpestykke

Det hender at jeg synker inn i meg selv lar hodet gli ned gjennom magens trange tunell som en ubåt dykker i havet finner mitt indre tomrom der skjærende skrik runger, skrik som aldri har unnslippet munnens demning jeg møter forliste minner fortrengte, glemte fra en tid vi ikke snakker ...

Man slutter aldri å elske noen... man bare lærer å elske dem på en annen måte

Jeg skjønte meg aldri på folk som sa de hadde vondt i hjertet. Bare fordi noen hadde slått opp eller fordi eksen hadde funnet seg en ny. Blir ikke det litt overdramatisk liksom? Jeg skjønte meg aldri på det. Men nå som du omfavner henne, slik som du tidligere omfavnet ...

jeg er som et gammelt fotografi av en forelder 20 - 30 år gammelt, litt uvirkelig for øynene som ser: "sånn var mamma, sånn var pappa jah.. tenk det" "nei vet ikke om jeg kan se det for meg, - hvordan det var" litt uvirkelig ikke helt ekte jeg lever ...