Det har vært en formidabel jobb å finne et trafotalent for mai, blant over 500
bidrag. Mange av arbeidene er svært talentfulle, og det er nødvendig å nevne
flere.

Blant alle Stormuns surrealistiske
arbeider stikker Snegl seg frem med
sin overraskende krysning av to kjente former. Mens Stormuns verker synes å
komme innefra, er Elinee mer vendt mot
verden, og hun har flere gode og kloke observasjoner å vise frem, blant annet
i bildet Mezcal. Observatør er også
Niklasschjetlein, bare at hans
blikk er vendt mer mot det lukkede og uforståelige. Jeg la spesielt merke til
dette bildet :et vakkert
og mystisk utbygg som synes å verne om sin egen dunkle funksjon.
Livsfart synes å være godt i gang med
en kunstnerisk løpebane. I hans avanserte installasjon All høyteknologien
… hadde jeg spesielt sans for
monitoren man kan se “gjennom” og ned i den spirende naturen, måten dette
kommenterer medienes forhold til virkeligheten på. Mange av fotografene rører
meg på en nokså personlig måte med sine stemningsfulle skudd, som
Lilleveronicas Finnskogen
kirke,
Keikos
Grgrgrds,
Asoraves Åse og
Sanjin.
Jukan har fått en god dreis på sine glam-
collager, som f. eks. Mexican family.
Marim har en svært personlig strek som
løfter frem motivene hennes på en livaktig
måte. Denne gleder jeg meg til å se
mer av.

Også på musikkfronten var det mye som imponerte. Mye god rock. Likevel ble jeg
mest betatt av Emiliestoraas nakne
stemme, som gnisser vakkert mellom det småsure og det klokkeklare i hennes
versjon av Kvelden lister seg på
tå. Hun høres nettopp ut som
en sliten, men følelsesmessig henført mor som dels desperat, dels kjærlig,
prøver å lokke sitt barn over i søvnen.

Blant tekstbidragene må Matslykkes
enkle, men treffende Jeg har en venninne som er
blind nevnes. Like knapt og
tankevekkende er Blueprinteds lille
dikt Gravplassen. Blueprinted
imponerer også med den suggererende tankestrømmen i
Byrjing.

Nå har jeg nevnt mange, men det er enda mange flere som kunne ha vært nevnt.

Den jeg har valgt til månedens trafotalent er
Vinternatt, med dette uhyggelige
bildet. Det synes å inngå i et
større prosjekt, der kunstneren bruker fotografier fra sin egen mors barndom
på ulike måter, ofte med et særegent nostalgisk og vakkert resultat, som røper
en lengsel etter den utilgjengelige fortiden til et menneske som står en nær.
Også det valgte bildet formidler en slik umulig lengsel etter fortiden. Her
ser det ut til at papirdukker av fotografen selv ligger dels over, dels under
tørkende høy og kvistverk i en skogsside. Skikkelsene (som ser ut til å være
kloninger av den samme) har noe tilgjort fortidig over seg: På den ene siden
kunne de ha vært klippet fra gamle ukeblader, på den andre siden har de noe
kostymeaktig over seg. Sammen med det gammelmodige preget til det falmede
bakgrunnsbildet, setter dette tilskueren inn i et spill, der man bli usikker
på hva som er reell og hva som er iscenesatt fortid. I tillegg setter bildet
det barnlige (de lekne positurene, måten skikkelsene gjemmer seg i høyet på)
opp mot det ungkvinnelige (hårfasong, påkledning). Skikkelsenes lekenhet
brytes også av den tydelige redselen ansiktene utstråler, liksom tatt på
fersken i noe (av tilskueren?) Som betrakter kan en få inntrykk av å ha
forstyrret noe, trengt inn i en syntetisk virkelighet en ikke skulle ha sett.

Når Vinternatt blir månedens
trafotalent, er det først og fremst fordi hun med sin utprøving av teknikker
setter i gang spennende refleksjoner. Stoffet hennes er personlig, men hun
bruker det på en utadvendt og åpent undersøkende måte.

Bjarte Breiteig