Vi dingler med engler på nederste trinn. Tareskog og månefisk står over oss. Vi vil stige som ikariske maneter mot solen, men 11037 meter under overflaten svikter vingene. Det hvite drukner for fort i angstlandskapet. Vingene faller som hval mot bunnen. Død og krill i evighet! For hvor mørkt er ikke Herrens sinn når vi allerede på utsiden av kraniet må fantasere lyset frem?
Hettemåka vet fortsatt ikke. Tankebanene trenger luft.