Enda det er umulig, på en rettferdig måte, å sammenligne så ulike verk, velger
jeg Fiolina sin
Skoll til TrafoTalent for januar. Men
denne vurdering er bare mulig når jeg ser den opprinnelige
skissen, og det ferdige bildet, som en
helhet.

Å komponere: et bilde, en tekst, eller et musikkstykke begynner vanligvis som
et begrep i hodet til “forfatteren”. I øyeblikket begrepet materialiseres, med
for eksempel å tegne et bilde, blir den opprinnelige ideen i hodet erstattet
eller forandret i samspill med materialisering av ideen på papiret.
Materialisering av begrepet er dermed et spenningsmoment der vi både tapper og
konkretisere informasjon. Jeg gjetter at Skoll
skisse er en sannere tilnærming av
Fiolina sin opprinnelige ide, enn det endelige akvarell maleriet er. Small
spennende detaljer som ujevne tenner, tær som spretter i ulike retninger, og
et øye som ser ut til å se på sin egne spy-flammer, har blitt forflatet i det
endelige bildet.

Når det er sakt gir jeg gjerne ros til et spennende bilde og en virkningsfull
komposisjon som plasserer synspunktet eller ståstedet til leserne (de som ser
på bildet) under udyret, og midt opp i spy-flammene. Begge disse posisjoner er
ubehagelig nok. Udyret dominerer over den som betrakter. Det overdrevende
perspektivet i bildet: små til stor, mørkt til lys, og kaldt til varmt,
forsterker ubehaget, og sårbarheten i leserens ståsted.

Videre kan betrakteren lure på: er den blå/svarte bakgrunnen trær eller bare
akvarell farger som har rent i hverandre? Kan vi skimter kvinnelige genitalia
på udyret? Er spyet, flammer eller blod, eller bare rød akvarell maling? Denne
ambivalens styrker bildet sin virkning, forhindre at uttrykket blir
klisjeaktig og gir et tidløs preg. Denne tidløshet passer også til Voluspå
diktet.