Det som rammet oss

Jeg husker ikke hva gjorde tidligere den dagen. Jeg må ha våknet som vanlig. Gått til badet og sluppet morgenurinen ned mot det hvite porselenet. Jeg må ha tatt bussen til gamlehjemmet.  Ikledd meg den hvite, store uniformen.  Jeg må ha satt på kaffe, kokt egg, og funnet frem pålegg. Hørt hvor mange av de gamle som kom til frokost den dagen. Dekket bordet. Skjenket i kaffe og følte. Jeg må ha satt meg ned med dem og pratet om været.

Samtidig som meg våknet kanskje du. Av regnet som trommet lett mot teltduken. Kanskje våknet du og kjente den varme, intime lukten som kommer når to mennesker er sammen i noe lite. Kanskje lå du en stund i soveposen og studerer han ved siden av deg mens han sov. Alvoret som lå over de vakre trekkene, som om han i dyp konsentrasjon, løste all verdens gåter i søvne. Kanskje lurte du på om du skulle fortelle han det du hadde ligget våken og tenkt på natten i forveien, det som hadde vokst frem i brystet ditt da dere satt tett sammen ved bålet og snakket.

 Kanskje du også alltid måtte tisse rett etter at du hadde våknet. Kanskje trakk du opp glidelåsen i telte, med den karakteristiske lyden som følger når man gjør nettopp det. Kanskje syntes du, som jeg, at den lyden er fin. Nesten like fin som en kaffetrakter som surkler, de surklelydene som minnet deg om morgenen hos morfar. Eller like fin som lyden av tapet som blir revet av, som minnet deg om huset deg og moren din flyttet inn i etter skilsmissen. For deg hørtes kanskje den lyden ut som starten på noe nytt, som å være sterk og å stå sammen.

 Ute av teltet kjente du kanskje det fuktige gresset mot de bare føttene dine.  Kanskje beveget du deg blant de sovende teltene, forsiktig for ikke å snuble. Kanskje gikk inn der trærne stod tettere, og slapp det den varme strålen ned mot skogbunnen.

 Etterpå gikk du kanskje ned til vannkanten, og studerte ditt eget speilbilde. Kanskje smilte du til deg selv, og tenkte at du i grunn hadde deg ganske bra. Kanskje Krummet du hendene, slik du hadde lært av faren din på en fjelltur for mange år siden. Kanskje krummet du dem, og fylte dem med iskaldt vann, før du gnei dem mot ansiktet.

Oppe i telte igjen trakk du kanskje en genser over hodet. kippet på deg skoene, og ble stående og lurer på om du skulle vekke han. kanskje nølte du litt før du bestemte deg for å la han sove, mens du la en stille plan om å fortelle han hva du følte senere den dagen. For det måtte jo være noe der tenkte du? I blikkene hans? Kanskje la du øynene på han en siste gang, og kjente hvordan det kriblet i mellomgulvet. Kanskje var det den siste gangen du så han.

 Så gikk du kanskje ned til de andre for å spise frokost. kanskje kneip med leverpostei, jordbærsyltetøy og nugatti fra små porsjonspakninger. Kanskje fikk du også sjokk da du senere på dagen hørte om eksplosjonen i regjeringsbygget. Kanskje snakket dere om hvor rart det var at noe sånt kunne skje i lille Norge.

Så hørte du kanskje skuddene. Hørte fortvilelse og redsel, uten å forstå. Kanskje løp du forvirret rundt og forsøkte å få svar. Kanskje følte du adrenalinet pumpe med voldsomkraft rundt i kroppen. Kanskje kjentes det som å være vektløs, som om et nødaggregat slo seg på i deg og styrte kroppen din. Kanskje løp du først i en retting, så i en annen. Kanskje kom det en politimann mot deg, og kanskje kjente du lettelsen over at redningen hadde kommet, bre seg som med varmekabler i kroppen din. Kanskje var det alt du rakk å føle.


Resten av dagen husker jeg klart. Jeg dro på fest. Stakk innom Lisa først så vi kunne ordne oss sammen. Jeg ringte på og hun åpnet døren."Det har skjedd noe i Oslo" sa hun. Uten at jeg fikk tatt av meg på bena, trakk hun meg inn i stuen der tv-en stod på. Jeg så røyk og sot og knust glass. Jeg tenkte: Kjære gud ikke la det var en mørk en. kjære, kjære gud ikke la det være en mørk en. Jeg så for meg hvordan det ville bli da. At blikkene på trikken ville bli hold litt lenger, at folk skulle kunne spotte fritt, fordi de nå visste at folk ville stille seg bak det de sa av rent sinne. Jeg så for meg mobbing. Barn mot barn, voksne mot voksen. Så for meg at det skulle bli mobilisere nok hat, nok motstand til å ødelegge ytterlige uskyldige menneskeliv, med rasisme. Så for meg at det da ville det blitt en kamp mot noe, ikke for noe. Jeg så for meg hvor mye letter det ville blitt å peke på problemet, og ikke på samfunnet det oppstod i.

Vi satt oss på bussen med poser fulle av klirrende drikkevarer. Vi trådte inn i en kjellerleilighet som var jenta som eide dens første. Vi hilste og klemte folk vi ikke hadde sett siden ungdomskolen. I samlingen av mennesker som ikke lenger kjente hverandre, drikker vi fortere, og mer enn vi pleier. Det er litt snakk om det som hendte i regjeringskvartalet. Vi sier at vi hadde fått sjokk. Sier: At noe sånt kunne skje i lille Norge? Det var ikke så mye mer å si enn det, så vi snakket om andre ting. Drakk, danset, glemte.

Til vi slo på tv-en. Til alvoret traff oss som en hard ball treffer fjeset ditt i gymmen. De viste bilde av gjerningsmannen. Hvit. Med blikket søkte jeg rundt i rommet. Jeg så Bilind, og de brune øynene våre møttes i en felles lettelse. Resten av kvelden blir jeg sittende foran tv. Det var en underlig kontrast i bildene av ungdommene som overlevde utøya, som forteller historiene sine til kameraet, og den høye, raske musikken og lydene fra de feststemte ungdommene på festen. Begge demonstrerte de livsglede.

Da vi la oss den natten var det 13 døde. Vi våknet til 81. De fleste av dem ungdommer. De fleste av dem meg, tenkte jeg. Jeg lette i hodet etter folk som kunne ha vært der. Jeg tenkte på alle planene, all drømmene, alle skolesøknadene. Jeg så for meg masse drømmer ramle ned på bakken og bare dø. Bli liggende som glassmaneter og råtne på asfalten.

Det var ubehagelig stille på jobb den helgen. De gamle takler heller ikke døden, tenkte jeg. De som hadde den så nær. Bodde i denne byggingen som på en måte er dødens venterom. De som våknet til tomme plasser ved frokostbordet en gang i uka. De taklet den heller ikke. De gamle snakket om krigen. ”Den kom brått på oss den og" sa de. En senil dame kom inn i stua mange ganger og fikk sjokk hver gang. For hver gang hadde hun glemte det. Hun så tv-bildene, og vi måtte forklare henne på nytt hva som hadde hendt. Mange av dem hadde dårlig hørsel, og forstod sikkert bare brøkdeler. Kanskje ble de redde for selv å dø.

Jeg satt foran tv-en. Satt og satt, så og så, om igjen og om igjen. Tv-bildene trakk på meg som om vi var pluss og minuspoler. Jeg så de samme reportasjene reprise. Som om de kunne gjøre det hele mer forstålig.

Plutselig ble jeg redd. Jeg kom på at jeg er medlem av AUF. At det kom en gutt bort og vervet meg i et friminutt. At hvis jeg husket å betale medlemskontingenten, er jeg også AUFer. At hvis jeg hadde fått et innfall om å dra på sommerleir, så kunne det vært meg. Jeg sier det til pappa. Han begynner å gråte. Jeg hadde aldri sett pappa gråte.

Jeg dro og så på blomstene utenfor kirken i Oslo. Gud? Tenkte jeg. Hva med han? Hvis han er stor, hvordan kunne han la en ond felle så mange gode? Vi var lært opp med at det gode alltid vinner. Godnatteventyrene fra sengekanten, disneyfilmene fra barndommen lærte oss at det gode vinner til slutt.  Er det slik? Det er fint med roser, og tog, og facebookgrupper, tenkte jeg, men holdninger kan komme og gå, menneskeliv kan det ikke.

På en nettavis så jeg bilde av en rødhåret gutt blant de som døde. Det slår meg at han finnes ikke lenger. At alt han gjorde, fra å ta 13 trikken hjem etter bandøving, til å si til den tøffeste gutten i klassen at han skulle la skulle slutte å plage kammeraten hans. De små og de store tingene. De fins ikke lenger inni han, er ikke lenger en del av han. Det slår meg at han kjøttet hans er kaldt. At blodet har sluttet å strømme rundt til alle organene, at det ikke lenger skal farge ansiktets hans rødt når han blir flau, eller etter å ha løpt i skogen med hunden sin.

Jeg lå i fanget til han jeg elsker, og så en konsert til minne for de som er borte. Under et innslag hører jeg noen fra publikum rope ”mamma! mamma! mamma!", og det rammer meg at det ikke bare er 8 mennesker fra regjeringsbygget, og 69 fra utøya som er frarøvet det mest dyrebare, men de 8, de 69 pluss antallet mennesker hver og en av dem er borte for.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Det som rammet oss

Agate  Øksendal Kaupang

Agate Øksendal Kaupang

7 år, 7 måneder siden (1341 besøk)

Kommentarer

  • Agate Øksendal Kaupang

    7 år, 5 måneder siden

    Hei :)

    Jeg har sendt mail, men er usikker på om disse har nådd frem. Jeg har ihvertfall et nytt utkast klart.

    Takk for veiledning!
    Agate

  • mette karlsvik

    7 år, 5 måneder siden

    Gode Agate,

    eg vil gjerne jobbe med deg om denne teksten, mot at han skal gå inn i antologien Loggbok 22/7. Er du klar for å brette opp ermene og ta ein runde til på han? Eg håpar det. Stadfest det til meg på mette_karlsvik@yahoo.co.uk.

    Eg elskar måten du rammar det heile inn i "sjukeheim"/ "aldersbolig"-historia. Det sett Utøyatragedia i stort perspektiv, og er heilt nydeleg. Kan du sjå på om du i enno større grad kan bruke dette som rammehistorie, at du kan rydde litt i teksten din og knipe bort ting som er overflødige? Sjå om du kan holde på - og eventuelt bygge ut dei to hovudelementa: Dei gamle folka, som framleis lever. Nokre av dei kanskje ikkje så glade for å leve eingong, fordi dei har levd lenge. Versus dei unge, som ikkje fekk leve lenge nok. Og som kunne gitt det aller meste for å framleis leve.

    Jo meir du klarar å ta vekk overflødige element rundt dette, jo betre blir teksten din, trur eg.

    Mange ting heng saman, og lager ein litterær heilskap. Nokre ting synest eg at kjem litt ekstra, og bør flyttast eller strykast. Eg liker jo språket ditt og måten du skriv, så helst vil eg ikkje stryke så mykje. Men nokre ting blir mest viktig for deg, trur eg, men er av den typen biografiske informasjonar som ikkje har den store litterære verdien. Det at du kanskje er medlem i AUF, det ser eg ikkje den store kunstnariske verdien i.

    Eg likar dette, men ser ikkje heilt kor det kan komme inn i historia. Kan det komme inn etter jobb på sjukeheimen, eller som eit anslag:

    Jeg l i fanget til han jeg elsker, og s en konsert til minne for de som er borte. Under et innslag hrer jeg noen fra publikum rope mamma! mamma! mamma!", og det rammer meg at det ikke bare er 8 mennesker fra regjeringsbygget, og 69 fra utya som er frarvet det mest dyrebare, men de 8, de 69 pluss antallet mennesker hver og en av dem er borte for.

    Alt dette kan strykast, trur eg: Plutselig ble jeg redd. Jeg kom p at jeg er medlem av AUF. At det kom en gutt bort og vervet meg i et friminutt. At hvis jeg husket betale medlemskontingenten, er jeg ogs AUFer. At hvis jeg hadde ftt et innfall om dra p sommerleir, s kunne det vrt meg. Jeg sier det til pappa. Han begynner grte. Jeg hadde aldri sett pappa grte.
    Jeg dro og s p blomstene utenfor kirken i Oslo. Gud? Tenkte jeg. Hva med han? Hvis han er stor, hvordan kunne han la en ond felle s mange gode? Vi var lrt opp med at det gode alltid vinner. Godnatteventyrene fra sengekanten, disneyfilmene fra barndommen lrte oss at
    det gode vinner til slutt. Er det slik? Det er fint med roser, og tog, og facebookgrupper, tenkte jeg, men holdninger kan komme og g, menneskeliv kan det ikke.
    --

    Kan du levere eit nytt utkast til meg den 14. januar, trur du? Då rekk vi enno ein redaksjonell runde før boka evt går i trykken.

  • Mari Moen Holsve

    7 år, 7 måneder siden

    Du har skrevet en sjeldent sterk og utrolig god tekst her. Du beskriver dagen og hendelsene så ærlig, og så nært. Jeg vet av erfaring at jeg har vanskeligheter med å skrive for detaljert om ting som er nært og sårt for meg - jeg kan trygt si at her har du gått nærmere enn jeg tror jeg ville klart. Godt gjort. Du vekker velkjente tanker og følelser som satte seg rett i hjertet på meg da jeg leste. I tillegg husker jeg at jeg også virkelig håpet, akkurat som deg, at dette ikke var begått av en mørkhudet person. Ikke fordi det var det første som falt meg inn, men fordi vi dessverre bor i et land der altfor mange mennesker så lett tyr til rasisme. Det er vikig å ikke gi noen en unnskyldning til det - og dette gjelder også i etterkant av 22. juli. Til tross for at vi bestemte oss for å lære av den dagen, dukker rasismen og fremmedfiendtligheten opp igjen. Men den skal ikke få slippe til. Til sist: Takk for at du skrev denne teksten. :)

More from Agate

Other in the tekst category