Eivind Hansen har lagt ut flere bilder på Arena i juli, men det er spesielt portrettet Insomnia jeg ønsker å trekke frem. Med sin enkle og ryddige komposisjon stiller bildet seg åpen for mange tolkninger.

Bildets tittel underbygger stemningen i bildet. I søvnløsheten har man ikke noe sted å gjemme seg. Konsekvensen er en konstant eksponering for inntrykk. Man har ikke søvnen til å beskytte seg mot den konstante flommen av informasjon, og drømmen kan ikke dekke over sannheten. De lukkede øynene gir ikke hvile, bare mer våkenhet. Langvarig søvnløshet kan fremkalle en form for rusopplevelse. Omgivelsene fremstår annerledes enn ellers, og mens enkelte detaljer og sanser dempes, forsterkes andre.

Ved første øyekast er Hansens bilde rolig på grensen til det ufarlige, men komposisjonens ryddighet skal vise seg å bedra. Midtjusteringen av motivet forsterker konflikten som lurer rett under billedflata. Dekonstruksjonen av ansiktets ene halvdel bryter bildets trygge symmetri. De skarpe skårene står som kontrast til den ellers myke kroppen, og kan minne om biter fra et knust speil, eller en refleksjon på en urolig vannflate. Fargetonene får omgivelsene til å fremstå som en forlengelse av kroppen (eller omvendt), og man blir usikker på hvor det fysiske rommet slutter, og hvor det mentale rommet begynner.
Lyset i bakgrunnen skaper en kjølig stemning, de lukkede øynene vender blikket innover, og kroppens fysiske transformasjon speiler noe usett og uhåndgripelig. Hva er i ferd med å skje her? Hva kom før dette nået, hva kommer etter? Jeg får ikke noe endelig svar, men blir i stedet sittende igjen med en fornemmelse om at motivets forandring, eller bevissthetsforskyvning, er i ferd med å sette varige spor for denne personen. Jeg er vitne til en historie som står overfor et vendepunkt. (Eller har jeg bare fått for lite søvn?)

Insomnia er et portrett som peker både innover og utover. Det er et bilde som holder pusten i øyeblikket. Den nesten dirrende stillheten fremkaller usikkerhet og fascinasjon. Et godt portrett fungerer som et speil: Det gir oss en pause fra oss selv, og en anledning til og tre inn i en annen(s) virkelighet. Erfaringen vi tar med oss tilbake, kaster et nytt lys på våre egne liv.

ANDRE ANBEFALINGER:

Det er flere Trafobrukere som har markert seg denne måneden. Jeg vil gjerne trekke frem tre av bidragene som fikk meg til å stoppe opp denne måneden.
‘On Shallow Waters’ viser oss karakteren Vonbrots foreløpig siste ferd over lunefullt farvann. Kristoffer Fjællingsdal eller Motsaenggin univers er rikt på detaljer, ideer og referanser til blant annet Norrøn mytologi.
Motsaenggins tegneteknikk ser ut til å være inspirert av alt fra Art Nouveau og glassmalerier til videospill og tegneserier. Selv om ‘On Shallow Waters’ er Motsaenggins eneste bidrag fra juli, anbefales det å pløye seg gjennom hele galleriet og se Vonbrots reiser i sammenheng.

Paaels tekst ‘Notater; barnet’ er skrevet i en fragmentarisk, (imitert) notatbokstil som rommer i, og byr på flere gode observasjoner.

Thomas Bastiansens bilde ‘Roses are meant to be red’ et skikkelig kulturkrasj av et bilde. De ulike objektene skaper en sammensatt miljøskildring, og gjør bildet visuelt spennende.

Petter Solberg