Jeg har ikke vekket ham enda, vet jeg ikke klarer å pakke videre mens han er våken. Det blir bare feil, å ikke bruke tiden sammen med ham. For en gangs skyld er det fint at han alltid sover lenge - over et døgn om ingen forstyrrer ham.

Det er ingen overraskelse at vi skal dra i hver vår retning. Jeg har visst det i snart et år, men hele tiden holdt det på avstand. Han trenger å være alene - fri fra alle og alt. Nå som jeg kjenner ham vet jeg at det stemmer. Han klarer ikke å tenke her. Jeg har prøvd å forberede meg på å bli forlatt, å sitte igjen med gåsehud til han kommer tilbake - hvis han nå gjør det.

Problemet er vel at jeg er rastløs. Jeg kan ikke sitte og iaktta gåsehuden min i mer enn noen minutter. Nå er det jeg som forlater og han som blir forlatt. Om jeg påfører meg smerte eller lindrer den aner jeg ikke - kanskje nådde jeg makspunktet for lenge siden.