Takk til alle dere som gir av dere selv og gir meg muligheten til å møte så mange sterke og ulike uttrykk! Etter flere runder har jeg likevel bestemt meg for at månedens TrafoTalent denne runden, må bli ”Ikke Grin” av Goll.
Dette er et utrolig spennende bilde som spenner ut i mange retninger og åpner for et større rom mellom seg selv og tilskueren.

Det første jeg opplever, er en sterk tilstedeværelse av personen i bildet. Er det en kvinne? Eller kanskje en mann? Jeg kan ikke være helt sikkert. Men blikket er så konkret og intenst, at jeg tvinges til å møte det, være akkurat her og nå i denne kontakten. På samme tid er blikket også tvetydig. Ved første øyekast, tenker jeg at det jeg ser er redsel og blygsel, men når jeg holder blikket lenger, så blir jeg usikker på om det faktisk er et forsøk på å forføre, spesielt i det øyet som nesten skjules.
Bilder innlemmer meg i en spennende dynamikk mellom det utadvendte og det innadvendte, det konkrete og det flytende. På den ene siden holder dette mennesket meg fast med blikket, et blikk som henvender seg direkte til meg, freidig, nysgjerrig, samtidig som det er redd for å møte meg. Men på den annen side viser kroppsspråket at dette mennesket egentlig vil skjule seg, dekke seg til og kanskje trekke seg inn i seg selv.
(bilde 1168)
Selv om blikket og ansiktet er konkret, så er kroppen likevel svevende, i fosterstilling, som i vann eller utenfor tid og rom i vektløs tilstand. Også den tynne linen som springer ut av håret, er en forlengelse av det, eller kanskje bare går gjennom håret, gir klare assosiasjoner til navlestrenger, en livline, som til tross for at den er tynn og bølgete, er det eneste faste holdepunkt, som gjør at hun/han er knyttet til noe større enn seg selv, og som gir liv, ikke minst.

Det er også interessant at dette mennesket flyter, eller svever, i et rom som ellers er konkret, med vegger og hjørner som i en verden utenfor livmoren. På mange måter virker mennesket adskilt fra dette rommet, det lyse mot den mørke bakgrunnen, som om hun/han vender seg mot lyset fra en dør som nettopp har åpnet seg og treffer bare kroppen, samtidig som foten og benet, ser ut til å gradvis bli en del av veggen bak og forsvinne inn i den. Noe igjen som gir følelsen av å ville vende seg mot den åpne døren, den nye muligheten, blikket som ser, samtidig som han/hun henger fast i det rommet som allerede finnes, det rommet som er opprinnelsen og bakgrunnen.

Til slutt vil jeg nevne at også tittelen, ga en ekstra dimensjon for meg til dette bildet. ”Ikke grin”. Hvem er det som ikke skal grine? Er det dette mennesket som svever rundt i et åpent, men konkret rom, som kjenner frykt og/eller nysgjerrighet og vender seg inn i seg selv, men likevel prøver å vende seg mot noe nytt? Eller er det meg, tilskueren, som observerer dette sårbare voksne mennesket i fosterstilling, som ber om min tilstedeværelse, samtidig som jeg blir oppfordret til ikke å uttrykke sorg. Ved å skape uvisshet rundt dette, åpner bildet for enda en dialog mellom meg og bildet. Hvem snakker til hvem? Det finnes et større rom mellom oss i kommunikasjonen og det finnes en gåte uten svar.
Det kan jeg like.

Gratulerer til månedens trafotalent!

Lilja Ingolfsdottir

P.s. Vil også gi hederlig omtale til ”Regnrom” for bilder med kraft, bevegelse og spennende komposisjon og sammenstilling av de to bildene og teksten ”Ukonvensjonell” for et drivende, poetisk og forløsende språk!