Med fare for å virke litt pretensiøs, er det fristende å åpne min begrunnelse med et sitat av den østerrikske grinebiteren Thomas Bernhard; …det finnes ingen større glede enn å være i kontakt med så ekstremt vanskelige mennesker.

Jeg snakker naturligvis om ungdommen. ( Ps. det gjør ikke Thomas Bernhard).

Og jeg snakker av erfaring. Til tross for at jeg kunne kommet til skade for å si noe sånn som at jeg ikke er SÅ gammel da (en påstand som i seg selv er et bekreftelse på det motsatte), så er jeg ingen ungdom lenger. Men jeg har vært det. Og jeg var vanskelig.

Jeg ble ikke invitert til denne kåringen for å skrive om vanskelig ungdom. Det var kreativ ungdom jeg skulle skrive om. Men for meg henger disse tingene i stor grad sammen; unge mennesker har en befriende evne til å styrte ut i ting, til å være overilte og til å skamløst eksperimentere. Dette er egenskaper alt for mange av oss legger fra oss når vi blir eldre - vi lærer hvordan ting “hører sammen” , hva som er “riktig” og hva som “passer seg”. Slike innstillinger er i mine øyne døden for kunsten, som i stor grad handler om å utforske sammenhenger der de er minst påfallende og om å tørre å stille spørsmål ved etablerte sannheter.

Nettopp derfor har det vært meg en sann glede å se igjennom en måned med ferske bidrag her på trafo.no. Bare mangfoldet av bidrag (foto, tekst, musikk, tegning, maleri m.m.) viser en bredde og en eksperimenteringsevne som i mine øyne er både sunn og fornøyelig.

Den eneste haken er at jeg måtte kåre en vinner. Og hvem er jeg til å avgjøre hva som er det beste bidraget? Det har jeg heller ikke gjort. Jeg har valgt ut det bidraget jeg likte best. Og det skulle faktisk vise seg å bli lett.

Da jeg satt meg ned for å gå igjennom bidragene følte jeg meg ganske sikker på at det måtte bli en tekst. Jeg er glad i tekster. Først ville jeg riktignok danne meg et bilde av alle bidragene og så raskt gjennom alle i thumbnail-format. Et fotografi vekket oppmerksomheten min straks. Jeg forstørret det.

Mius pinhole selvportrett i er et sorthvitt fotografi tatt med hjemmelaget pinhole kamera. Mot skogens bakteppe lener kvinneskikkelsen seg mot kamera. Ansiktet er utydelig, spøkelsesaktig, et resultat av den lange lukkertiden. Skogens konturer er noe klarere, men også de mørke trestammene blør litt ut mot den utbrente hvite himmelen. Det er et veldig vakkert fotografi.

Jeg gikk samvittighetsfullt gjennom alle de andre bidragene. Det var mye fint her. Forrige måneds trafotalent (Snella) har også denne måneden lagt opp noen veldig gode fotografier. Det samme har Eivind Hansen. For å trekke frem noen.

Men etter gjennomgangen var jeg ikke i tvil. Månedens trafotalent måtte bli Miu med pinhole selvportrett i. Bildet får meg til å tenke på et intervju med David Lynch der han fortalte om at han tok sine første skritt fra maler til regissør da han følte at et av maleriene hans trengte ørlite bevegelse. I Mius bilde fokuseres blikket mitt naturlig på det sentralt plasserte kvinneansiktet som er fastlåst i bevegelse. Til venstre for henne skaper en hekk et herlig forstyrrende sort felt som gjør at komposisjonen ikke føles konstruert. Dersom jeg skulle tvinges til å lese noe inn i fotografiet, så må det være at det får meg til å tenke på alt det et fotografi ikke evner å holde fast. Det faktum at et hvert bilde bare kan tas en gang, og at det på sett og vis er en annen som fotograferes hver gang man fotograferer samme person - litt eldre, litt annerledes. Det er som om Mius selvportrett påpeker dette med sitt uklare, men ekspressive uttrykk. Som om det sier: dette ansiktet finnes ikke mer.

Gratulerer Miu - du er månedens talent.

…Og til dere andre: fortsett å være vanskelige!

August B. Hansen