Det bidraget som fikk meg til å klikke meg tilbake om igjen og om igjen var arienshibani sitt bilde Hotellrom. Bildet er (i mine øyne) ikke bare estetisk vakkert, men jo fler ganger jeg så på bilder, jo fler spørsmål sitter jeg igjen med. I en sosialt digitalisert verden der vi gjennom ansiktet viser hverandre hvem vi er (eller vil være) der ansiktstrekk og mimikk er vår personlighet, vår seksualitet og vårt image, er personen på bildet en “ikke-person”; det eneste vi kan se klart er fremre del av leggene. Det skimtes en hånd i mørket, men fokuset er på området fra knærne til anklene. Rembrandt og flere av de gamle mesterne brukte aktivt teknikken med å mørklegge store deler av sine bilder for å kunne lyssette detaljer og dermed få frem det de mente var viktig på bildet. På Hotellrom måtte jeg spørre meg selv om ikke samme teknikk var brukt og i så tilfelle om ikke meningen er det motsatte. Øynene våre draes nå engang automatisk mot det som er opplyst, så leggene vil nødvendigvis være det første man ser. Men etter en stund, derimot, begynner øyenene å venne seg til mørket og lete seg frem til det vi ikke kan se og det vi kun delvis kan skimte.

I mørket var det hint av andre kroppsdeler, klesplagg, detaljer i underlaget. Og ettersom mennesket er nysgjerrig av natur dukket det for min del opp flere spørsmål om mennesket i mørket. Hvem er hun, eller er det en han? Hvor er personen i verden, hvorfor og ønsker personen å være der? Er de flere i mørket? Gir mørket trygghet, et sted å unnslippe verden rundt, eller er de ikke bevisst at de ligger i et halvt opplyst rom? Og dermed kunne jeg lage meg en historie, neste gang en ny, og dermed hadde Hotellrom åpnet opp for en uendelig med historier. Så takk for Hotellrom arienshibani, og alle historiene det trigget fantasien min til å fortelle!

Sanna Eriksson Ryg