Det som fanger meg er den subtile blandinga av uttrykk: helheten.
Jeg lurer på hva som er virkelig og hva som er illusjon, og disse nivåene i bildet gjør meg urolig og nysgjerrig.

Jeg skjønner ikke helt åssen han har gjort det, jeg har som Terje sier også en sterk følelse av å ha sett det før, samtidig ikke. Jeg opplever det som en film eller en tekst: et uttrykk som strekker seg lenger i tid, og det er ganske stilig når et stillbilde har den effekten.

Komposisjonen er så direkte og kul – tenke seg til å plassere synderen midt i bildet, gitt! Kontrastene mellom det skarpe og det uskarpe gjør at jeg ser det som fotografen vil at jeg skal se – det styrer blikket mitt mot det som er et utrolig sterkt hovedmotiv.
Samtidig blir jeg innmari nysgjerrig og må lene meg nærmere: hva er det med hendene, det gule i bakgrunnen, grunnen han står på, fargebruken?

Det er urovekkende, men samtidig klart, og det er tvetydig og samtidig tydelig.
Det står som ei påle!