Silas døde den 02.02.15.
Dette er et dikt Silas skrev i 2013. Med inspirasjon fra en gang han satt oppe på verandaen sin, filosoferte og kikket utover stjernehimmelen. Han skrev en liten skildring fra denne kvelden hvor han blant annet skriver: ". . jeg lente meg tilbake i hengekøya på verandaen. Jeg hadde satt på meg øretelfonene mine og plassert askebegeret mellom bena. En ro, en lykke og likegyldighet jeg ikke har kjent på lenge senket seg over meg, en følelse jeg ikke har opplevd på lenge. Jeg så utover stjernene på himmelen, de vakkert skinnende stjernene som har vært på himmelen like lenge som jorden, om ikke lenger. Er rart hvordan stjernene på mange måter er et glimt tilbake mange millioner år, at lyset jeg ser nå er en tidsportal. At det er lys som har forflyttet seg millioner av lysår for at jeg skal kunne se på dem. På mange måter så ser jeg jo inn i fortiden, på noe som har vært og da påvirker jo det meg. Er rart at lyset fra planeter som for mange millioner år siden kanskje sluttet å eksistere, kan trøste meg nå. De kan ha blitt brukt til å navigere båter, finne ut om universet. Det vil jo si litt om udødelighet føler jeg, at selv lang tid etter din levetid kan du skinne like kraftig og påvirke liv og verdener et helt annet sted, kanskje i et annet univers. Jeg så litt melankolsk utover bystripen som lå over elven. Tok meg et dypt trekk til av røyken, lenge siden jeg har følt meg så avslappet. Jeg kom til å tenke på en Bob Marley låt. . "