Jeg måtte vekk. De strakk seg ut over alt, menneskene, de fylte alle kroker og søkk, kunne ikke la noe være ingenting, kunne ikke la noe forbli urørt. Til og med hjemme, under berget, inne i hulene, til og med dit skulle de. Og jeg måtte vekk. Fra suset, støyet, murringa, fra alt som etterlot meg hul og tung. Jeg måtte vekk, så jeg kava meg fram mellom trærne, kava meg fram og opp, måtte komme langt nok bort til å finne roen.

En lyd. Jeg stoppa. Musikk. Dunkende, suggeserende, i takt med hjerteslaga. Under den klukka bekken med en kald klang. Og jeg glemte at folk er fare, for et lite øyeblikk glemte jeg frykten. Glemte det akkurat litt for lenge. Snek meg nærmere musikken, listende, halen svevende i lufta, gjorde meg selv så stille som mulig. Ville ikke forstyrre. Ville høre musikken.

Du satt på en frostdekka stein ved bekkekanten og dunka på utspent skinn. Satt der, ung, og samtidig så gammel. Langt, kaotisk hår og rufsete skjegg. Blekt, dratt ansikt. Satt der, utslitt, og slo hjerteslagene ut i lufta, slo dem ut, gjennom, de traff meg hardt. Overdøva det svimlende suset, sperra det ute. Jeg lytta, og du lot meg komme innpå.

Vi kava gjennom skogene, kava for å finne roen, kava fram og opp. Med et mellomrom, en distanse, du bevega deg fortere i terrenget enn jeg gjorde. Jeg var lydløs, men du var rask. Noen ganger, når avstanden ble for stor, ropte jeg på deg. Du stoppa, utålmodig, venta til jeg kom nært igjen.

Helt til vi kom til fjellviddene. Helt til vi fant lunt, forlatt ly.

Du reiser deg fra liggebenken. Drar ulltøyet på. Retter ut reinskinnet, retter ut ullteppet. Kikker på meg gjennom mørket, jeg sover. Kikker ut vinduet, på det glødende grønne, flakkende nordlyset. Lette tåballer over tregulvet, det knirker ikke, ut, varmen siver etter og løses opp i vinternatta, du lukker døra, den knirker ikke.
Skritt ut på fjellplatået, ut i stillheta. Skritt ut i nysnøen. Ett, to, tre, fire. Fem, seks, sju, åtte. Ni, ti, elleve, tolv. Tretten. Du stopper. Ser opp, på nordlyset, og der, bak det, vokser Karlsvogna ut i Storebjørn. Der sitter beltet solid rundt Odins midje, han står med sverdet heva, klar til kamp. Der, over utstragte himmelvidder, herjer gauper, løver, drager, lillebjørn, jakthunder og lille løve. Nordlyset strekker seg fra fjelltoppene i det fjerne, over hele hvelvingen, danser rundt hytta på toppen av verden. Du ser opp, og vifter med armene høyt over hodet. Vifter opp mot nordlyset, det danser heftigere, du vifter høyere, raskere, nordlyset strekker seg ned. Helt ned til viftende hender. Helt ned til det trettende steget i snøen. Og nordlyset omfavner deg, og det plukker deg opp, og du står ikke lenger utenfor hytta.

Jeg ligger mellom tykke lag reinskinn og ull på en trebenk i ei trehytte, søvnen har forlatt meg. Ulla og pelsen mot huden, varm og myk. Nesa er kald. Pusten din, den har etterlatt et rytmisk tomrom i lufta, hvor er du? Jeg åpner øynene. Sakte, motvillig. Nordlyset utenfra gjør skyggene grønne. Tvinger meg selv til å sakte observere rommet, i motsatt rekkefølge. Ser omrissene av solide, slitte tremøbler. Vedovnen, den er også komfyr, en liten stabel kubber støttet opp mot veggen. Hyllene, med kasseroller, kaffe, korn, salt, skåler og skjeer. Bordet, benken under vinduet, døra, kista med en klump oppå, husker at klumpen er ryggsekken. Ser den andre benken. Din benk. Flat. Oppreidd. Ser ikke deg, og store blokker av is smeller sammen i magen min.

Jeg setter meg opp. Strekker meg ut etter den tjukke ullgenseren. Ullhatten. Ullskjerfet, surrer det rundt halsen. Løfter ut håret, flokene, fingrene glir over slitte tupper. Skyver vekk ull og pels, reiser meg, varme føtter mot kaldt tregulv, drar på tykk ullbukse. Knepper sammen knappene bak, over haleåpninga. Drar genseren ned over buksa, over halefestet. Drar luggene på føttene, utenpå buksa, jeg må ut.

Når jeg åpner døra, knirker frosten i hengslene. Utelufta får nesehåra til å fryse fast, stivne, det skjærer i nesa med hvert innpust. Konturene av spor i snøen, det er dine spor. Jeg følger dem, nøler, myser, hjertet dunker hardt i brystet. Jeg følger skrittene dine, ett, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, stopp. Stopp. Jeg myser hardere, speider, den ene veien, den andre, fremfor, bak, hele veien rundt, men snøen er rein og sporene har stoppa.

Du svever i nordlyset, lar det bære deg over fjellene, forbi, kan ikke lenger se hytta, ser ikke meg, ser ikke at jeg har tråkka ut etter deg. Du flyter i nordlyset, vekk fra meg, over fjellene, forbi, du når fram til nye fjell, nye vidder, nye daler og djup. Endelig slipper du å bære hele meg oppå hele deg. Endelig kan du puste.

Jeg står i snøen, i det trettende skrittet ditt, og hiver etter pusten. Det vokser en ulv fram i kroppen min, den vokser seg større enn meg, sitter fast i brystet mitt, kveles, må prøve å bryte seg ut. Ulven snerrer og presser bakbeina ned gjennom hoftene mine, ned til føttene, klørne skraper mot beina, skraper på innsida av huden. Ulven glefser og presser forbeina ut i armene, helt ut til fingertuppene, klørne skraper opp musklene, skraper mot undersidene av neglene. Ulven biter tak i hjertet, en saftig, hardtpumpende muskel, ulven biter tak, klemmer sammen med full kjevekraft, røsker og sliter, lungene prøver å holde tritt, men greier det ikke, de kollapser innover i seg selv. Ulven herjer i meg, ødelegger alt som finnes på innsida, mens utsida forblir uendra og kald i vinternatta. Tårene fryser fast på kinnene. Snørret stivner i nesa. Ulven kaster meg rundt, snøflak flakser, sporene dine feies vekk, erstattes av knær og albuer og hofter og store halesveip. Ulven gjør mine stemmebånd til sine, jeg hyler, nysnøen vibrerer rundt meg. Ulven har gjort alt i meg til sitt eget, ulven har blitt meg, eller jeg har blitt ulven, jeg uler mot fjella. Uler mot nordlyset, uler etter deg. Men kun vinden hører. Den sukker og stønner over at stillheten skjæres i stykker.