Dette er nok den merkeligste og mest abstrakte monologen jeg har skrevet. Jeg vet ikke om en dramatiker egentlig skal avsløre hvordan en selv har tolket det, men jeg føler jeg trenger å forklare litt her.

Det omhandler en jente som heter Margit, hun er 18 år gammel, og i monologen er hun satt i en situasjon der hun er nødt til å forklare sine handlinger for publikum. Hun har nemlig sviktet noen som har brydd seg mye om henne. Vi får aldri helt vite om det er en kjæreste eller en venne eller et familiemedlem, men det det legges trykk på er at Margit på flere måter har ødelagt denne personen, gjort dem svake og undertrykte. Sannsynligvis er ikke saken så dramatisk som det høres ut som, men i hovedsak snakker Margit om en situasjon der hun har vært en veldig dårlig venn. Hun snakker om en absurd hendelse, der hun var ute og gikk og så en gutt kaste hunden sin ned trappen. Hun forteller om hvordan vennene hennes reagerer på dette, og bruker argumenter for å forklare seg. Til slutt går hun mer inn i seg selv, og hele tiden snakker hun i metaforer. Til slutt innrømmer hun at hun har dårlig samvittighet, og at hun ikke lenger er så sint, men kanskje heller savner denne personen.

Margit er det jeg liker å kalle «sosialt blind». Hun er oppegående, hun har jobb og venner og drar på hytteturer i påska og byturer i helgene, men hun er svært egoistisk og narsissistisk. Hun bruker andre mennesker, tråkker på dem og undertrykker dem for å føle seg bedre. Hun sier ingenting om hvordan hun gjør dette, men det har visst stor effekt. Det blir beskrevet at hun «sugde ut livskraften» til vennen sin som hun har såret. Margit nekter å ta ansvar for noe av det hun har forårsaket, nettopp fordi hun ikke var klar over at hun gjorde det selv. Hun ser bare seg selv, hun ser ikke hvordan hun behandler mennesker og hva slags påvirkning hun har på menneskene rundt seg, før det er for seint. Hun tenker bare på seg selv. Men nå har ting forandret seg litt, hun pleier å bare gå videre og finne nye venner, men det har skjedd noe som fortsatt sitter ganske hardt i henne, og det er kanskje den første gangen hun opplever å få dårlig samvittighet. Hun sier at hun føler seg rar og ikke helt som seg selv, og at det er en svart klump i magen hennes som vokser. Margit er pen, hun har det sykt fint med seg selv (i alle fall fram til nå), og lever på en slags rosa sky. Hun er naiv, og hun snakker svært unaturlig. Skildringene og metaforene hun bruker er jo veldig plastiske, det er jo ingen som snakker slik. Hele karakteren hennes blir derfor mindre realistisk. Hennes holdning til hunden som blir skadet er ikke av medlidenhet, men heller litt mer fraværende.

Selve teksten er ganske plastisk. I introduksjonen får vi et inntrykk av hvordan Margit er, der hun forteller om hendelsen. Helt fra begynnelsen går hun i forsvar og sier at «Jeg trenger ikke å forklare det til deg, jeg ville bare ut og se på sola». Men etter hvert som hun snakker så innser hun mer og mer. Selvsagt er det ikke egentlig sola hun snakker om, det er denne vennen, denne gutten eller venninna eller forelderen, dette mennesket som hun har skuffet. Sola går som en rød tråd gjennom hele monologen, og betyr alltid det samme. Sola skinner helt på nytt, sola skinner kraftig, og Margit tiltrekkes sola igjen. Selv beskriver Margit seg som Månen, og sier: «Det var som om månen hadde gitt tilbake alt sollyset den en gang hadde stjelt» og «hvordan skulle jeg vite at det var jeg som var månen?». Denne absurde situasjonen med gutten som kaster hunden sin ned trappen er et annet bilde av det samme, det er nemlig tre bilder av samme situasjon i monologen. Gutten, personen med all makten, er et bilde av Margit. Måten sola reflekteres i hårsymbiosen når gutten løfter hunden opp over hodet, og hundens pels og guttens hår matcher i en perfekt svartfarge, er et bilde på hvordan de egentlig var bra sammen, fram til Margit brutalt ødela det hele. Det siste bildet på situasjonen handler som sommerfugler. Sommerfuglene i magen hennes, som gjør alt fint og eventyrlig for henne, men som hun selv beskriver: «sommerfuglene liksom strømmet ut av meg, og mot deg, men istedenfor å gjøre det greit for deg så angrep de deg og rev og slet i huden din, og kvalte deg». Det som gjør Margit glad er altså ting som bryter den andre personen ned. I alt består monologen av tre skildringer av hva som skjedde: «Naturkatastrofe», dyremishandling og følelsesmessig tortur. På slutten snakker hun om steinen i magen hennes, den store, svarte, voksende steinen som sitter midt i magen. Den dårlige samvittigheten. Til slutt innrømmer hun at hun har tenkt mye på personen likevel. Det som er viktig å understreke er at irrelevante og merkelige ting som skjer i hverdagen påvirker henne til å tenke på denne personen.