jeg skriver ikke mer

etter lesvos har jeg ikke lenger sett meininga med orda. har ikke lenger sett meininga i å pirke med ord, pirke på setninger, for at de skal bli estetikk. det vil ikke gjøre noe forskjell. for dyra. for flassete løskatter. for tynne og haltende, fastbunda og apatiske, hester. de får det ikke bedre av at jeg skriver. men denne tanken, eller denne følelsen, den ligger kvartsklar i hodet mitt: jeg vil redde dyra. jeg må redde dyra. for jeg elsker dem. og jeg vil at de skal leve godt. at ville dyr skal få leve sine ville liv; at de skal få svømme og løpe og sove; spise, bli spist, klø, kommunisere; lukte, duftmarkere, pule, føde. og at domestikerte dyr også skal få løpe og sove og spise, og at de skal bli elska. men orda mine kan ikke gi dyra gode liv. orda mine kan ikke gi dem den kjærligheten, eller det fraværet av innblandelse, som de fortjener. så hva er vitsen? hva er vitsen med å skrive da? all denne kjærligheten som jeg har til dyra, den vil komme til kort gjennom ord. for det er den type kjærlighet (love, love is a verb, love is a doing word) som må gjøres, må handles på, som må være aktiv. tilstede i verden. på en fysisk, håndgripelig måte:

stappe høy i blå ikea-poser, veie det. legge til litt. måle opp kraftfôr, melasse, tilsette vann, røre rundt, la det stå. fjerne høy og is fra vannbøtter, fylle de opp. møkke bokser. feie stallgang. ta tak i trillebåra, rulle den ut, dumpe møkka i skråninga. hente inn hest, ta av dekken, strigle og kose og skrape hover. forsiktig børste vekk gjørma fra følsomt hesteansikt. løse opp de verste knutene i manen, fjerne flis og kvist fra halen, kanskje vaske vekk diaré. hvis det siste: ringe kvalifisert fagperson og gjøre endringer i fôret. legge på salunderlag, sal, løfte det opp, fram, la det gli bak, frigjøre ryggraden, åpne opp for luftstrøm, passe på at alle håra går i rett retning. feste gjorden, løst først. tilpasse lengden på stigbøylene. ta på hjelm, hente hodelag, varme bittet mellom hendene, legge på hodelag, feste alle stroppene, passe på at de ikke klemmer hud eller hår. stramme gjorden en siste gang. ta med en krakk på vei ut, stille den opp, slippe ned stigbøylene, stige på, få føttene og kroppen på plass, avslappa og sentrert, det gir minst belastning på hestens ryggmuskler. skritte rolig i minst ti minutter, helst på lange tøyler. sette opp tempoet, holde kroppen lett og myk og balansert i salen, øke tempoet. øke tempoet. et halvt tonn med muskler og sener og bein og nervetråder som plasserer beina akkurat helt rett, som ikke snubler, kjenne musklene trekke seg sammen og strekke seg ut under kroppen, øke tempoet, vinden presser tårer ut av øya. senke tempoet. puste ut. senke tempoet. senke. senke. puste ut. ta beina ut av stigbøylene, legge de opp i kryss over salen. la anklene få hvile. gi lange tøyler, la hest få strekke på halsen, puste ut, tygge. når hjemme igjen: stige av. gå inn. av med hodelag, på med grime, av med sal og underlag, børste igjen, skrape hover igjen (veldig viktig!), og hvis svett: legge på et pustende svettedekken før hest slippes ut igjen. eventuelt: la hesten kjøle seg ned igjen i stallen, med høyet og kraftforet som allerede er ordna klart. høre på hest som drøvtygger. la den rolige og trygge energien overføres til menneskekroppen.

jeg kan skrive alle disse tinga, jeg kan skrive alle trinna, men hesten føler ikke varme og omsorg gjennom dét. jeg må gjøre tinga, for kun da kjennes de. kun da betyr de.
og jeg, jeg skriver ikke mer.
Se neste verk: Dikt, uten navn

jeg skriver ikke mer

ine sætre

ine sætre

1 år, 9 måneder siden (699 besøk)

skrivekunstakademiet (eller forfatterstudiet i bø, for den saks skyld) får nok ingen søknad fra meg i år.

Kommentarer

More from ine

Other in the tekst category