Jeg er laget av stål

Jeg er meg, men hvem er jeg? Jeg har alltid lurt på hvem jeg egentlig er, hvordan jeg burde være og hvordan jeg vil være. Noe fasit er det neppe.

Jeg er et ganske stille vesen. Et vandrende spøkelse har jeg hørt. Jeg lager ikke mye lyd av meg og er i grunn veldig usynlig. Lurer på om noen vet at jeg eksisterer. Gjør jeg det?
Jeg har en teori på at alt egentlig bare er en illusjon. At ingenting eksisterer på ordentlig. Mulig det kan være på grunn av at jeg bor i mitt lille skall, helt alene.
Jeg syns mennesker er skumle, noen farlige dyr rett og slett. Jeg vet ikke hvorfor, men den jeg er liker ikke mennesker. Rettere sagt, jeg liker ikke å forholde meg til dem. Det er egentlig noe jeg syns er ganske fascinerende med oss. Noen trives best alene, andre ikke. Noen ønsker oppmerksomhet, andre ikke. Noen er snille, andre ikke. Vi er så mye forskjellig. Det er så mange type mennesker, at jeg blir veldig forvirret over hvem jeg selv er.

En ting vet jeg for sikkert. Jeg tenker mye. Veldig mye. Jeg lager meg utrolig mange bilder når jeg legger meg om kveldene, av hvordan type menneske jeg skal være i morgen. Tankene svever og jeg har bestemt meg for at i morgen, skal jeg være perfekt. Spise sunn frokost, gå en lang tur, rydde, vaske, lage god middag og det som følger med resten av dagen.
Men når dagen er der.. nei, jeg har ikke energi. Da hender det seg at jeg lurer på hvorfor, og da er svaret ganske enkelt. Du kan ikke lage deg selv og planlegge din person for neste dag. Det skal sies at jeg er veldig treg til å lære, og det har jeg innsett at er en del av meg.
Det siste året mitt har vært en evig kamp. Man sier at man velger sine egne kamper, men det er ikke alltid det stemmer. Jeg har grått, vært sint, fortvilet, redd og regla fortsetter. På grunn av alle følelser jeg har fått gjennomgå, på kun det vonde for å være helt ærlig, så har jeg blitt ekstremt rustet i dag til å tåle et slag i ansiktet.
Det har vært med på å gjøre meg sterkere. Det har vært med på å forme meg. Det har vært med på å hjelpe meg å finne ut hvem jeg er.

Etter 20 år på denne jorden, klarer jeg nå å kjenne fotfeste i bakken. Jeg klarer nå å kjenne hvilken datter, venn og mamma jeg vil være. Våre barn er det viktigste. Mine to barn trenger en sterk mamma. Min mamma trenger en sterk datter. Ingen foreldre vil se barnet sitt ha det vondt. I dag er jeg laget av stål. Jeg kjemper for meg selv og mine, jeg er trygg å være hos, jeg er et bra menneske. Det kunne aldri føltes bedre å være meg. Takket være kampen jeg har kjempet mot, mot offentlige etater.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Jeg er laget av stål

A BK

A BK

2 uker, 1 dag siden (182 besøk)

Fra et usynlig vandrende spøkelse, til et stålmenneske

Kommentarer

Other in the tekst category