Hun lå på gulvet på badet, med ansiktet rettet mot taket. Taket var mørkeblått, nesten svart. Det minnet henne om fargen på sjøen en kald vinternatt. Hodet hennes var helt kaos, og mens hun lå og tenkte på fargen på taket kunne hun høre seg selv snakke. Hun snakket mye, men sa ikke noe om taket, noe som kanskje var like greit med tanke på hvor sært det hadde vært. Hun snakket om alt og ingenting, hun snakket om hva som gjorde henne glad, hun snakket om en bok hun hadde lest, hun snakket om alt.

Han satt i en krok med ryggen til badekaret. Badekaret var kaldt mot den bare huden hans. Hånden hans hvilte ensomt mot gulvet, bare centimeter fra hennes. Han var usikker på om han skulle ta hånden hennes eller om han bare skulle la den ligge og lytte til hva hun snakket om. Han var fortsatt dårlig etter all alkoholen, og mens han satt der og hørte på henne snakke druknet lyden av festen i etasjen over.

Bh-en hennes lå fortsatt på gulvet mellom dem, men hun brydde seg ikke. Hun hadde ihvertfall fortsatt på seg genseren. Tidligere på kvelden hadde hun hatt håret i en stram hestehale, men nå lå det spredt rundt hodet hennes som en krone. Hun strøk fingrene gjennom det mens hun lå der på gulvet og stirret i taket. Selv om hun ikke hadde sjekket enda var hun sikker på at all sminken var gnikket rundt i hele fjeset hennes. Ikke brydde hun seg om det heller, hun var for opptatt med å være sint han, på henne selv og alle som var involvert.

T-skjorten hans lå i en krøll på gulvet, hvor de hadde kastet den fra seg tidligere på kvelden. Nå hadde han glemt at han hadde tatt den av i utgangspunktet. En enkel tåre rant ned kinnet hans. Han prøvde å skylde på at det var alkoholen som gjorde han emosjonell, men samtidig innrømmet han at det kun var moren hans som noen gang hadde fått han til å begynne å grine. Og nå hadde hun også det.

Endelig begynte han også å snakke. Atmosfæren i rommet endret seg totalt. Det var en av de mange tingene hun likte ved han. Selv om de begge fortsatt var ganske oppskakket etter hva som hadde skjedd mellom dem klarte de likevel å snakke sammen og tulle og le. Det var en av grunnene til at hun alltid hadde syntes de var perfekt for hverandre. Han lo av vitsene hennes, det var det ingen som gjorde

Tiden gikk og det begynte å bli sent. Klokken passerte 3, og benken på busstoppet var kald, og jakken hennes var tynn. Å gå ombord på bussen var en lettelse, selv om det betydde at hun måtte gå fra han. Det siste hun så av han var gjennom bussruten. Med ryggen vendt mot henne gikk han fra busstoppet. Han var nesten usynlig der han gikk med en mørk grønn jakke som nesten gikk i ett med de grønne buskene rundt han. Likevel kunne hun se han klart som dagen. For henne var det som om han lyste, men jo lenger bussen kjørte fra han, jo svakere ble lyset. Og til slutt sluknet det.

Mens hun satt på bussen gjenopplevde hun hele kvelden. Hun spilte den om og om igjen i hodet sitt. Hun så ut gjennom bussruten, og så han gå derfra med ryggen vendt mot henne. Hun så seg selv sitte på den kalde benken på holdeplassen. Hun hørte latteren hans. Hun så t-skjorten hans, og bh-en hennes ligge på gulvet og hun dro fingrene gjennom håret. Hun hørte seg selv snakke, og tenkte på det mørkeblå taket, og til slutt føltes det som om hun lå på gulvet på badet igjen.