Et dikt til min mor i håp om at hun kan forstå at hun skulle få opp sine øyne og vise forståelse for at jeg viste at jeg gjorde ting som var galt. Men at jeg trengte at det gode skulle ønske meg mer velkommen og at jeg skulle få være meg som jeg var med min historie. Men lykkes ikke, dette vet jeg også grunnen til i dag.
Og lever for å ikke bli som de andre blomstene men for å bli den unike blomsten som jeg er med både gode og dårlige sider. Jeg er ei redd for å si hvem jeg er eller stå for de feila jeg gjør. Men jaggu blir livet bare lettere og lettere også.