Skrevet til meg selv fordi jeg ønsket å se svart på hvitt h å som holdt meg oppe og gående selv når alt var på det mørkeste. Da jeg fortsatt bodde hjemme.
Jeg har nok alltid vært den i familien som er dypere enn noens forståelse. Jeg har traumer som har satt dype spor helt tilbake til barnehage tiden min. Jeg har tilgitt og aldri gitt opp håpet om å bli akseptert og sett som den jeg er og forstått som den jeg var. Nå nærmer jeg meg slutten på den evige kampen om tilværelsen. Jeg er en ung kvinne som nå ønsker å leve De neste 32åra uten fortidens bilder og følelser.