Da jeg trodde at jeg skulle gi opp mitt eget barn. Ønsket at han skulle få ha det trygt og ei behøve å flytte flere ganger. Jeg så han hadde fått ro og han fikk være den han var og det jeg ei klarte å gi min sønn da han bodde hjemme viste jeg at han fikk fra den beredskaps Mora som han da bodde hos. Til da hadde han fra 8jan -14, bodd 3 forskjellige steder frem til jeg da fikk han hjem i 2mai-14, da jeg vant i tingretten. Han bodde hjemme bare en knapp måne før han ble flyttet til denne fantastiske beredskapsmamman. Men hun ville ei ta på seg det ansvaret. Pga alder og pga at hun har også barnebarn selv som hun ønsket å være mer for. Men så lenge hun ei ville adoptere min sønn. Var det heller ikke noe annet enn i stå i det vonde, som forstått er vondt. Vi har tilsyn under samværa. Men nå fordi jeg ønsker å ha en der, da jeg ei lenger kjenner sønnen min og vet hvordan han trenger eller er vandt med at den voksene henvender seg til han. Alt for at han skal få en best opplevelse av at vi har samvær 3timer 4 ganger i året. Han har flyttet 2 gang til etter dette. Først til fosterfamilie nr2 som bare holdt ut i 7 mnd. Så til et nytt beredskaps hjem. Ser han er roligere nå igjen. Men jeg kjenner nå at jeg gjør meg klar for kamp. Jeg løfte å gi han alt. Men må få orden på livet først økonomien og fortidens traumer.