Veiens ende

Blondt hår i sommervinden
Blåøyd jente løper alene i sanden
Jeg setter meg på huk, hører havbølger hvile
Øynene mine åpnes, jeg ser henne smile langt borte
Som om hun venter et svar

«Her er vi,» roper jeg
Naturen er da fremdeles vakker
Som at tiden ikke biter seg frem hit
Enden av landhorisonten
Veiens ende blir alltid stående som et halvnakent paradis
Fuglene lar oss være alene
Hun sier til slutt
«La oss bevare de gode bildene
Så dette kan være vårt siste minne sammen»

Så forunderlig tung til sinns
Selv om sanden flyr forbi nakne føtter
Vanskelig å stå støtt
Lenge til neste gang jeg besøker denne plassen
Omgitt av tang, vind og små høydetopper
Slår det meg at stranden er så ensom
Se neste verk: Dikt, uten navn

Veiens ende

christian ryssdal

christian ryssdal

6 måneder, 1 uke siden (83 besøk)

Kommentarer

More from christian

Other in the tekst category