Hvordan er det å være meg?

Å være meg er så vanskelig lett.

Jeg er gråtkvalt de fleste netter.
Jeg sitter med en klump i brystet fylt av anger og sinne.
Ellers om dagen er jeg en ganske flink pike.

Jeg begynte studiene rett etter videregående med nokså gode karakterer. Videre flyttet jeg tidlig ut, slik ble mor fornøyd. Penger er noe jeg er forsiktig med, selvom jeg og er opptatt av det sosiale. Dette er selvsagt i god balanse med karakterer. Jeg har en fremtidsplan, og en til og falle tilbake på. Hele fremtiden planlagt på et pent A4 ark i dagboken min.

I dagboken min, fylt med svarte sider av grusom løkkeskrift. Dersom du har et skarpt øye kan du kanskje tyde skriften. Der står det ord jeg ikke vil fortelle min mor, mine venner, eller meg selv på dagen. Ord som ikke passer med min planlagte hverdag, eller min strebende holdning etter orden.

Ordene beskriver i desperasjon, etter forståelse for min egen smerte.  En måte og utrede meg selv for vonde tanker, en normal flink pike som meg absolutt ikke skal sitte inne med. En god stund var jeg fornøyd med å stemple meg selv som sinnssyk. Det var lettere å være sinnssyk enn å forstå hvordan en slik mørk tankegang oppstår ut av intet, i et normalt og sunt ungdomsliv.

Jeg er høyst fungerende og oppegående, på mange områder. Allikevel er det som en dårlig innstilt granat, der splinten alltid henger halvveis ut. Klar for å eksplodere av frustrasjon i de dårligste sammenhenger. Jeg er blitt så vandt med å gjøre denne feilen at alt jeg sier unnskylder jeg på automatikk, bare fordi jeg ikke klarer se når utbruddene kommer lenger.

Jeg vil ikke unnskylde mine dårlige vaner med dårlig oppvekst eller selvbilde, selvom jeg sikkert hadde hatt grunnlag for det. For selv ser jeg hvor mange positive ting i livet mitt jeg har akkurat nå i dag. Selvfølgelig ville disse tingene vært litt lettere å satt pris på dersom jeg faktisk hadde hatt noen særlig lykkefølelse.

Hvordan lykkefølelsen forsvant vet jeg ikke. Kan vel ikke egentlig huske at den noen gang var der. Kanskje jeg bare er bortskjemt, eller sinnssyk. Det lettere å si jeg er sinnssyk, slik at det føles annerledes og ikke bare et problem alle ungdommer har.

Jeg Skulle ønske jeg hadde et politisk riktig konstruert svar på hvordan disse tankene spres, forverres, penetrer gjennom internett og friske sinn. Men jeg forstår det ikke, og forstår ikke selv min egen intense smerte. Jeg vet jeg burde ha det bra, men jeg har det ikke bra. Det er derfor det er så vanskelig lett.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvordan er det å være meg?

Anelle Gade

Anelle Gade

7 måneder, 1 uke siden (241 besøk)

Kommentarer

  • Maya Økland

    7 måneder, 1 uke siden

    Det er vondt å lese at så mange unge flotte kreative mennesker sliter i sin hverdag og endatil ikke føler at de har rett til det. Jeg tror ikke at det er en folkesykdom men at det finnes tusen ulike individuelle grunner som alle absolutt er like viktige og betydningsfulle. Din skrivestil er mer metaforisk enn jeg noen ganger klarer å fange opp men oppfatter dette som en direkte og ærlig tekst. Veldig bra. Takk for at du deler!

More from Anelle

Other in the tekst category