Hvorfor skjer dette meg

Hvorfor skjer dette meg?

Jeg hyler, men ingenting hjelper. Jeg kan høre døra som lukkes med et smell og den mørke skyggen rundt hjørnet. Mot meg. Hvorfor meg. Hva har jeg gjort galt? Ingen ting gir mening, tankene mine er bare et stort rot og jeg blir helt kald på innsiden.
Denne følelsen som jeg har kjent så alt for mange ganger før. Dette må da snart ta slutt. Jeg ligger helt stille og bare lytter. Jeg hører en glidelås, jeg skjønner godt hva som skal skje. Den onde latteren rundt hjørnet.

Gardinene er ikke trukket for, en sprekk i den får meg til å se stjerne. Tenk å være en av dem. Jeg ser de blunke mot meg. Stjernene. Jeg tenker for meg selv at de ønsker meg lykke til, eller kanskje velkommen. Igjen hører jeg lyden komme enda nærmere. Skyggen. Varmen. Noe er i ferd med å skje. Hva skal jeg gjøre, valgene mine er å få. Alle med vondt resultat. Jeg tørr ikke engang bevege en finger.

Klokken tikket 01.00. natten hadde kommet for fullt. De skinnende metallgrå ringene rundt håndleddene mine begynte å svi. Det gjør vondt. Jeg holder ikke ut. Og det har ikke begynt engang. Hvorfor havnet jeg her. Jeg vil alle bare godt. Ingenting var som det så ut som, alt var fint, helt til dette startet og jeg skjønte at livet ikke var en dans på roser lenger.
Varmen kommer nærmere for hvert sekund som går. Det føles som tiden står stille. Jeg vil bare ut døra. Ut til friheten. Nærmeste jeg kommer nå er lyden av vinden ute. Den hyler mot veggen. Alt virker håpløst. Hvordan ble ting så ille. Jeg føler meg brukt opp, både utvendig og innvendig. Jeg kan kjenne hjertet mitt pumpe fortere. Ikke av kjærlighet, men redsel.

Du piner meg. Hver gang. Jeg får aldri fred. Du gjorde alt for meg, en god side, før alt ble snudd på hodet. Hvorfor. Hvorfor gjør du dette. Jeg vil deg godt, men akkurat nå vil jeg helst bare at blodet ditt skal renne ut. Hva får deg til å gjøre sånn. du er som en vissen blomst. Som en gang føltes som en vakker rose.
Jeg kjenner plutselig hånden din. Den er varm. Myk. Men samtidig steinhard. Den stryker over hele meg, jeg ligger helt stille. Ikke en eneste lyd, ikke en eneste bevegelse. Selv om alt jeg bør er å løpe vekk. Løpe langt vekk. Vekk fra han. Han som kaller meg sin lille skatt. Han som har gjort meg så vont så alt for mange ganger.

Hver minste bevegelse du gjør ødelegger meg, både utvendig og innvendig. Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Mine ord stopper deg ikke lenger, ingenting stopper deg. Du lever en egen verden og gjør som du vil, uten noen følelser. En skygge, skygge av et monster, et monster som ikke burde være her. du fortjener ikke å ha meg, du fortjener ikke å ha noen.

Hodet mitt koker. Alle tankene gjør meg gal, det har vært sånn her så alt for lenge. Jeg har så mange planer. Planer om hvordan jeg kan slippe unna han, men jeg klarer ikke gjennomføre noen av dem, han er for sterk for meg. Eneste jeg kan gjøre er å håpe, håpe på å få frihet, da vil alt bli bra og jeg kan begynne å leve igjen.  

En dag. En dag skjedde det. Han satt bak murene, det kom som lyn fra klar himmel. Håpet jeg hadde lengtet etter så alt for lenge, var endelig oppfylt. Tankene begynte å slippe. Frihet. Jeg er fri, han er tatt. Sola har akkurat stått opp. Ser ut til å bli en lys dag. Jeg åpnet skapet på badet. Tok opp medisinveska jeg hadde gjemt en lapp i. med en beskjed. Tar den opp. Legger den på senga mi. Kjenner smerten mot håndleddene mine. I neste sekund er alt stille.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvorfor skjer dette meg

Ingrid J

Ingrid J

8 måneder siden (133 besøk)

Kommentarer

  • Maya Økland

    7 måneder, 3 uker siden

    Du skriver på en måte som engasjerer og uroen er til å ta på. Heldigvis lar du leseren slippe unna med lettelse i det siste avsnittet. Jeg vil gjerne lese mer ting som du har skrevet!

More from Ingrid

Other in the tekst category