Hvordan er det å være meg?

Generasjonen vår bruker mange ord. Vi sløser med dem, lar fingrene gli over håndbakken deres uten en gang å tenke over det. Jeg ser på sekunder som stikker av, minutter som aldri kan vare lenge nok. Tenker “jeg må skrive det ned”, dokumentere, ikke la det slippe unna. Blomstrete sengetøy, pysj-t-skjorte med en liten sjokoladeflekk, sola som står inn vinduet. Håper studielånet har kommet inn i dag, forrige måneds lønnslip begynner å skrante litt. Jeg ruller inn i mine egne søvntunge armer. En kald plass der orda mangler, vil heller ut av senga. Bare føtter treffer kaldt gulv, gåsehud stritter på bleke ben. Å sove og å være våken, begge deler på en gang. Stearinlys på morgenkvisten. Myke ord.
     Yorkshire-te med melk og honning, brunt sukker, reisekopp. Å spørre et tomt kjøkken om timeplanen deres, om planene for dagen. Flere ord brukt, men taus mottaker. Busskort og husnøkler. En laptop som har sett bedre dager. Den har noen skrammer her og der, men hvem har vel ikke det, spør jeg meg selv. Jeg tar den ut av hylla, bokhylla fylt med bøker som ikke henger sammen lenger, bøker der sidene holder på å falle ut, bøker som regelrett har blitt lest ihjel. Skrivebøker? De er ganske velbrukte, de og. En blyant spisset så mange ganger at det ikke er noe igjen av den, kun konturene av et gammelt ”2B”. Lakken er visket vekk av ivrige fingre, av lynraske notater, av skjelvende eksamensdatoer i studentdagboka. Det har vært mange av dem.
     Oppgaveinnlevering, frist for søknad om utveksling, første skoleeksamen om to uker. Ferdig med én bachelor, i gang med den neste. Fire studenthybler de siste tre årene, fire tomme kjøkken, alltid i bevegelse.

Jeg løper etter bussen igjen, løper og løper, og tenker brått at jeg skulle gått litt mer tur. Kanskje ta meg en tur rundt Odderøya til helga. Da trenger jeg ihvertfall ikke løpe etter noen buss, og tur kan man vel gå alene?
     “Nå kjenner jeg på meg at noe ikke er riktig,” sier meldingen fra mamma, “tid til å ringes?” Jeg er 22 men trenger fortsatt mamma. Jeg er 22 men trenger fortsatt kakao med krem og revet sjokolade som smaker som Lille julaften. Men jeg er også 22 og vil ordne opp selv - vil tømme musefellene selv, vil bytte krana som lekker på badet selv, vil finne ordene selv.

Og mens jeg sitter her på bussen og ordner opp selv, tenker jeg på at alle jeg har møtt har påvirket meg på en eller annen måte. Jeg tenker på at jeg har påvirket alle jeg har møtt. Med ordene deres, med ordene mine.
     Forventer de noe tilbake? Forventer de å se små biter av seg selv, små pust bak øynene mine, alt de la igjen inne i meg før de dro videre? Hvordan er det egentlig å være meg, når hele meg er en blanding av alle jeg har snakket med?
     Alle møter, de som kom og de som gikk, de blander seg sammen til et eneste stort heksebrygg, akkurat som de vi lagde da vi var små, da vi satt høyt oppe på tripptrapp-stolene våre. Nå sitter vi ikke på tripptrapp-stoler lenger, men vi kan fortsatt mekke heksebrygg.

Jeg våkner opp på en rød sofa, med sengetøy som lukter fremmed og lyden av en ukjent nabos vaskemaskin vegg i vegg. Det er ingen dyne inne i sengetøyet, men det ligger ei tom romflaske under stuebordet. Skulle gjerne hatt en kopp kakao nå. Skulle gjerne hatt noen kjente ord.
     Jeg møter en venninne og vi drikker kaffe. Begge to har vi hjertene sydd inn i jakkeermene, vi har blomster i håret, men lærer fort at blomstene visner om man gjemmer dem bak øret, samme hvor mye man snakker til dem. Kanskje det er derfor vi synger - synger for penger, for øre i en hatt som er alt for stor for oss. Med plass til enda større ord enn de vi allerede kan. Ord vi skal lære, om land og kontinenter, om pensjon og soloppgangen på den andre siden av jorda.

     Å være meg er en kaotisk affære. Men samme hva jeg føler er det ingen tvil om at hver eneste person som noen gang har vært eller noen gang skal bli 22 har følt på akkurat det samme. Det betyr ikke at tankene mine ikke er unike. Det betyr bare at takk Gud for at jeg ikke er så unik som jeg ofte kan få meg til å tro. Favorittskribenten min sa akkurat det en gang, og hver gang jeg setter føttene på det kalde soveromsgulvet ser jeg det skrevet på speilet mitt.
     Vi sløser med ord. Hver gang vi møter hverandre bruker vi dem. Flere ord å flørte med, ord i seriøse forhold med andre ord, ord som bare treffes klokka 02:43 på en lørdag, med mer maskara på kinnene enn på vippene. Takk Gud for at noen andre alltid har overlevd alt jeg synes er vanskelig, at noen allerede har brukt alle orda jeg noen gang vil lære meg– de har kommet ut av det med armene triumferende i været og tørket maskaraen av på en tørr sminkeserviett. De har tusla rolig tilbake til sin egen leilighet og valgt å ikke våkne på en fremmed sofa igjen. Det kommer et punkt der du føler deg litt ferdig med det der.

Noen ganger tenker jeg at jeg burde skrive ned alt.
     “Dette er de beste åra i livet ditt,” sier så mange, “pass på å gjøre det beste ut av det”, så så klart vil jeg dokumentere. Skrive dikt og historier, ta bilder, legge igjen spor - ikke glem meg, vær så snill! Noen ganger vil jeg så gjerne dokumentere alt at det overvinner evnen til å være tilstede, til å kjenne grusen under slitte vintersko, til å kjenne snøen på leppene før du i det hele tatt ser den på himmelen.
     Men ikke nå lenger. Fra nå av skal det være nok å være meg, nå og i går og i morgen. Ord eller ikke ord, bare ben, blomstrete sengetøy, busskort og pysj med sjokoladeflekker.   
     Det er godt nok, det.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvordan er det å være meg?

Andrea Wold Johansen

Andrea Wold Johansen

10 måneder, 4 uker siden (233 besøk)

Kommentarer

  • Maya Økland

    10 måneder, 3 uker siden

    Veldig fint tekst der du klarer å trekke de store tankene ned til de små hverdagshendelser. Det gjør det lettere for meg som leser å ta del i og kjenne igjen. Det jeg mener er at du gjennom din personlige historie om hvordan det er å være deg også sier noe om hvordan det er å være menneske. Og det er stor kunst :)

More from Andrea

Other in the tekst category