07:14-08:06

07:14. Brunt hår, blå øyne. Bleik. Et ansikt fullt av fregner, og kviser. En tenåring. Ei jente. Meg? Mens jeg står foran speilet går det opp for meg at jeg ikke kjenner igjen personen som ser meg inn i øynene, og gransker meg. Hvem er denne, trøtte, bleike jenta som stirrer tilbake på meg? Er dette den jeg er? Jeg kjenner ikke igjen disse øynene, ei heller de hendene. Jeg merker det faktisk er meg når speilbildet begynner å etterlikne meg. Er det sånn håret mitt ser ut? Jeg går litt nærmere og speilbildet blir større. Hva er det på kinnet mitt? Legger hodet på skakke. Det er et arr fra noe du ikke husker. Blir oppgitt, men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig for meg å akseptere at dette er den jeg er, jeg har kun en kropp som skal følge meg hele livet, og det er den jeg ser i speilet. Kroppen jeg ikke respekterer på dager jeg ikke spiser annet enn tre kjeks og litt te. Kroppen jeg ikke respekterer når «normal vekt» ikke er godt nok. Kroppen jeg ikke respekterer på dager jeg ødelegger den ved å kutte meg opp. Kroppen jeg for alltid har ødelagt.

07:18. Jeg ser ned mot hendene mine. Jo, disse er mine. Litt vel tykke fingre etter min mening. Korte negler, litt for korte. Ustelte og stygge. Musikken blir overdøvt av mine egne tanker og jeg vet ikke lenger hvilken sang som spilles. Jeg begynner å pirke og plukke på neglene mine, de er jo stygge fra før så hvilken skade kan det gjøre? Det begynner å svi når jeg merker det har «gått for langt». Faen. Jeg er egentlig lei av å ha korte og stygge negler, så jeg forstår ikke hvorfor jeg fortsetter å ødelegge dem. Det er ofte jeg er midt i handlingen der jeg river negler og tenker at dette må du ikke gjøre, nå blir de enda verre enn før. Så hvorfor slutter jeg bare ikke?

07:20. «Granskingen» går videre til selve kroppen min. Jeg drar hånden min over magen, og merker at den stikker så vidt ut. Jeg står i sideprofil og ser at, jo, nedre del av magen min stikker litt ut. Jeg trekker magen inn og ser kroppen min som jeg vil ha den. Innover-mage. Drømmen. Men så er det arrene. Arrene som hindrer meg i å noen gang bli fornøyd med kroppen min. Jeg stryker over dem med fingrene. Jo de er der fortsatt, og forsvinner nok ikke med det første. Faen. Jeg ser at lårene mine så vidt berøres og sjekker vekta mi. Faen. Fortsatt en normalvektig bmi. Faen, faen, faen. Føler meg så utrolig feit når jeg ser videre på både lår, midje og armer.

07:23. Før jeg rekker å bli misfornøyd med mer skynder jeg meg og tar på ei bukse og en genser, uten å få øyekontakt med speilbildet mitt. Jeg børster håret. Ignorerer fortsatt jenta i speilet. Vasker fjeset. Ignorerer henne fortsatt. Tar frem det lille av sminke jeg bruker og gjør meg klar for å måtte se på speilbildet. Æsj, rekker jeg å tenke før jeg setter i gang. Gjør sminken så fort som mulig. Tar til å pusse tennene før jeg tar en kjapp kikk for å se at begge øyenbryn er like før jeg løper ut og pakker sekken. Tar mobilen ut av lading og legger laderen i sekken sammen med to bøker til senere. Tar på ytterklær og kommer meg ut døra.

07:39. På vei til bussen finner jeg fram musikk. Jeg, som så mange på min alder, har valgt å gjemme meg i musikken min. Har musikken mening? Ja flesteparten av sangene. Tekster jeg kjenner meg igjen i. Tekster jeg skulle ønske jeg kjente meg igjen i. Tekster jeg ikke vil kjenne meg igjen i men å så godt det er at jeg gjør det. Det er musikk hvor vokalisten skriker så mye at noen kan ha vanskeligheter med å forstå hva de synger, og musikk uten vokalist i det hele tatt. Jeg ender opp med den samme sangen jeg har valgt de siste dagene, en halvveis deprimerende sang. Den samme som hver dag de siste to ukene.

07:43. Jeg setter meg på bussen, og tankene vandrer. Vandrer til ting jeg ikke vil tenke på. Som psykolog. Å gå til psykolog var ikke første valget mitt. Det var unngått i flere år, men i en periode ville jeg faktisk bli bedre. Ikke at det hjalp meg med å faktisk snakke ut. Uansett hvor mye jeg har lyst til å fortelle henne hva jeg føler blir det umulig å få uttrykt det. Si det høyt. Jeg har helt glemt hvordan det er å snakke med andre om vanskelige ting og heller søkt tilflukt og komfort på internett. På nettsider hvor mennesker over hele verden deler de samme tankene som meg, hvor de får det frem gjennom bilder eller tekst. I sanger hvor ordene og melodien traff meg på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Bussen stopper. Nei vær så snill ikke sett deg med meg. Selvfølgelig velger jeg å søke tilflukt i ord jeg relaterer til istedenfor å snakke med andre om følelsene mine. Jeg vil mye heller være for meg selv og finne en form for forståelse hos noen som aldri vil finne ut om min eksistens enn å risikere å framstå som jeg er gal. En voksen kvinne jeg ikke kjenner setter seg ved siden av meg. Flaks, snart kommer folk du kjente for to år siden til å gå på bussen. Etter å ha gått til psykolog ett år nå har jeg fortsatt ikke klart å fortelle mine egentlige følelser. Bare vage ting som at jeg tror jeg kanskje er deprimert, og ting i barndommen som «kan» ha hatt en betydning for hvordan jeg har det i dag. Men hvorfor skal noe som har skjedd for 2 eller 10 år siden ha noen betydning? Vennene mine tror jeg kanskje er deprimert, men psykologen forteller om de som er deprimerte og ikke klarer å komme opp av senga en gang. Imens klarer jeg å stå opp, dusje, sminke meg, kle meg, børste håret og fullføre skoledagen.

07:50. Døden. Du kunne jo bare kjøpt to flasker sprit og gjort det slutt en gang for alle. Jeg tenker ofte på det å dø. Å velge en måte å dø på. Men nei. Jeg vil ikke drepe meg selv. Jeg vil ikke dø. Ja, jeg er miserabel og har konstant lyst til å slutte å eksistere. Jeg tror ikke jeg vil gjøre en slutt på livet mitt, heller gjøre en slutt på livet mitt som jeg kjenner det.

07:51. Jeg føler jeg har hørt mye snakk om tankene som hjemsøker deg sent om kvelden. Om natten. Men ingen snakker om hvor forferdelige tankene du får midt på lyse dagen. Mens du knytter skoene, mens du går mot skolen eller mens du sitter og ler med vennene dine om noe utrolig morsomt og du tenker i et øyeblikk at dette er definisjonen på lykke og du kjenner i magen hvor mye og hardt du ler imens du ser deg rundt og ser at vennene dine har det på akkurat samme måte. Før tanken om hvor ubrukelig du er slår inn. Hvor ubrukelig jeg er. De verste tankene er ofte de om morgenen. Men av og til er det ingen tanker å bekymre seg for. Som når jeg ser på himmelen. Nå er himmelen veldig fin. Se ut vinduet over havet til venstre, wow. Litt rosa men generelt ganske grått. Ser du havet? Ja, se havet. Havet er en mørk-grå-blå farge som nesten tar pusten fra meg. Ja jeg ser havet hver dag, jeg ser himmelen i all sin prakt hver dag. Men det blir ikke mindre spektakulært av den grunn. Noen dager når det ikke er en sky på himmelen kan jeg blendes av sola, men allikevel se andre farger enn blå i himmelen. Andre dager er det små sprekker i skyene som fører til solstråler som ikke skader noen, og da er himmelen på sitt vakreste; for da ser vi farge i skyene også. I tillegg til det blå som skinner fram etter hvert. Selv om vintertiden, som jeg er på vei i nå, er himmelen noe av det vakreste som finnes. Og uansett hvor klisje det blir er det en opplevelse å se himmelen i andre. Soloppganger og solnedganger. Regnværsdager og solskinnsdager. Storm og stillhet. Vår og høst. Noen som har smil som minner om en kald vinterdag med sol som så vidt varmer deg. Andre har et uvær fanget i øynene sine. Et par heldige har personligheter som den blå himmelen med rosa skyer og månen så vidt i syne du ser sent på kvelden i sommerferien. Så mye fantastisk. Ikke at jeg forteller noen om disse tankene. Ingen av tankene jeg tenker på bussen.

08:05. Jeg går av bussen og forestiller meg hvordan noen hadde reagert hvis jeg fortalte dem om noen av tankene jeg har hatt i dag. Mest sannsynlig ville ingen forstå. Ikke for at de ikke er «dype» mennesker, men for at jeg ikke har tankene mine på plass selv. De ville sikkert spurt meg hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Eller lure på hvordan det er å være meg. Men hvordan skal jeg svare på det spørsmålet? Hvordan det er å være meg. Hvem jeg er?

08:06. Jeg vet ikke selv engang.
Se neste verk: Dikt, uten navn

07:14-08:06

anon ym

anon ym

7 måneder, 3 uker siden (130 besøk)

"HVORDAN ER DET Å VÆRE MEG?"

Kommentarer

Other in the tekst category