the kids are alright I

du ruller ned vinduet. en tynn hånd griper håndtaket og fører det rundt i sirkler til glassveggen er borte. det er manuelt arbeid i en gammel volvo fra 96. ingen fancy knapp som du bare kan trykke ned. du lener deg ut, lener deg langt ut over vinduskarmen med hele overkroppen, for så liten er du blitt at du lett får plass. du har blikket vendt utover, vekk fra karosseri-fengselet. ryggrad og ribbein står stolte ut på en solbrun, bar rygg. motoren suser i ørene, blodet bruser i årene. det lukter vind og bensin og åpen himmel. du strekker deg lenger, sulten etter det som befinner seg utenfor, bortenfor alt som er rundt deg nå. lys og liv, latter og vilje. det som forhåpentligvis ligger i fremtiden og ikke bare eksisterte i fortiden. du strekker deg etter det som er utenfor rekkevidde, med et håpløst håp om at du en dag vil klare å nå det. du strekker deg, strekker deg, strekker deg tynt utover. vil rømme fra kranium-buret i ditt eget hode. du glemmer at det er lov å sitte i passasjersetet litt, bare drive avgårde et øyeblikk, kjenne på livet, ta et pust i bakken. ta litt vare på deg selv. i stedet brenner øynene dine skogbrann på horisonten, og hjertet ditt slår for det som en dag kan bli ditt.
Se neste verk: Vega

the kids are alright I

Heidi Devold

Heidi Devold

11 måneder siden (212 besøk)

Kommentarer

  • Heidi Devold

    10 måneder, 4 uker siden

    Hei! Takk for fin kommentar. Artig at du nevner begynnelsen, for jeg tenkte litt på det samme. Opprinnelig hadde jeg semikolon etter første setning i stedet for punktum, men det var liksom ikke helt riktig heller? Jeg skal se litt mer på det og prøve meg frem! Igjen takk!

  • Lise Forfang Grimnes

    11 måneder siden

    Heidi dette er så spennende! Jeg har lest en del av et du har skrevet tidligere, derfor er det morsomt å se hvordan du strekker deg i denne eksperimenterende teksten. Veldig gøy å lese. Jeg fikk skikkelig USA roadtrip feeling, samtidig som det jo er en tekst som handler om livet generelt. Masse fine bilder - volvo 96, solbrunn bar rygg med ribbein, kranium-bur, passasjersetet og skogbrann. Mye håp, mye frihet. Superbra flyt. Morsomt at du skriver dette som en prosatekst og ikke i verselinjer. Eneste var at jeg måtte lese første setning fire ganger fordi jeg skjønte ikke hvem som eide den hånda. Jeg så for meg at hovedpersonen rulla ned vinduet og en annens hånd kom utenfra. Jeg tenkte veldig lenge at den bilen sto stille nemlig. Jeg tror det kan være lurt å se litt på det, fordi det bremser litt og resten av teksten glir jo så veldig bra. Vi vil helst rett inn i flow'en, hvis du skjønner. Bra jobba!

More from Heidi

Other in the tekst category