Prinsessen

Dømmende blikk møter henne, selv i de dypeste hjørner av rommet.
Det er da prinsessen innser at selv en krone ikke kan redde henne nå. Hun gikk ikke for langt, for hun gikk så mye lenger enn det. Nå er hun alene i et hav av mennesker som ønsker at hun var vekk, like mye som hun selv gjør.

Hun drømmer seg tilbake til de tider da hu var like gyllen som hun alltid har følt seg. Hun har vært den samme hele veien, med noen forbedringer. Problemet er at tidligere var ikke gull ansett som noe annet enn metall. Ingen anerkjennelse å få for hennes prestasjoner helt til det ble kastet et sterkt lys på i mediene. Alt i samfunnet generelt tok en helomvending og det var nå det var kult å ikke være kul. Det er ingen trist historie om hvordan en ubemerkelig taper ble kul og populær, men en naturlig omveltning som skjedde så sakte sakte.

Allikevel sitter det så dypt inne, denne usikkerheten og naturlige følelsen av å mislykke. Hun rynker på nesen og sier takk så pent hun klarer, når noen kaller hun pen. Det er ikke at hun ikke føler det selv, men ingen andre har følt det samme, før nå. Så hva skjedde egentlig? Hun er den samme men nå så er hun så annerledes for alle andre. Hun vet ikke hvordan hun skal te seg lenger, for mye for lite og for brått. Alt skjedde nettopp slik, for brått. Oppmerksomheten tok det beste av henne. De sier at hovmod står for fall, men fortalte henne aldri fra hvilken høyde.

Hun er omringet av sine feil. Er det disse som bestemmer hvilken høyde det er på stupebrettet? Er det fem meter, ti meter, eller er det tjue meter rett ned. Tjue meter svalestup rett ned i kald betong, som prisen av å løpe over grensene. Det er ikke lett å si, for hun har falt før, men aldri fra en slik høyde. Det har aldri vært noe mer enn et skrubbsår på kneet. Hvor mange bein brekker man etter tjue meter, om man overlever i det hele tatt? Hvor vond er den værste smerten?

Hun tar av seg kronen i det hun klatrer opp stupetårnet. For det er ikke feilen hun har gjort, men det er dem som skal si hvilken høyde hoppet, stupet eller fallet om du vil. Er dere barmhjertige om hun trygler litt hardere? Dere har makten nå, for det er det som er prisen av å involvere seg med mennesker på denne måten. Hun står nå til ansvar for flere å må betale for sine synder. Ikke i penger for å slippe skjærsilden. Men i smerte, for det er sånn det er. Smerte.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Prinsessen

Anelle Gade

Anelle Gade

2 måneder, 2 uker siden (121 besøk)

Er ikke ofte jeg begir meg ut på tekster lenger enn et par setninger men en gang må være første. Detter er en liten historie skrevet alt for sent på kvelden i dype tanker.

Kommentarer

  • Atle Håland

    2 måneder, 2 uker siden

    Aha, så fint!

  • Anelle Gade

    2 måneder, 2 uker siden

    Hei Atle, takk for tilbakemelding. Skjønner hva du mener og tenkte egentlig bruke prinsessen i blanding med hverdagslige ting som stupebrett og betong for å belyse nettopp at dette ikke er en prinsesse historie, og at kronen må av. Der prinsessen er mer en metafor for å kanskje sette seg høyere enn andre eller mer høytidelig, men vise til realiteten i de andre versene for å avskrive fantasien. valgte å ikke sette meg inn i bare en spesifikk hendelse men vise at følelsene ikke bare er ett spesifikt sted eller hendelse, men mange assiasjoner i det følelsene kommer og utvikler seg. Prøvde holde det noe kronologisk i forhold til å gå fra en følelse, til et fall, et høyere ett, også til skjærsilden eller helvete.

  • Atle Håland

    2 måneder, 2 uker siden

    Hei Anelle, takk for at du skriver! Jeg synes du tar opp et tema nok alle kan kjenne seg igjen i, en streben etter å nå et mål, og en tro på at når man når det målet vil alt bare løse seg, men når man først når det skjønner man at alt er som før, eller kanskje enda verre. Teksten din er også ganske assosiativ, det kan jeg like, den beveger seg fra et mørkt hjørne til et veldig høyt og farlig stupetårn. Sånn sett passer disse bildene til tema, men kanskje teksten hadde blitt sterkere om denne tankerekken, eller reisen, altså disse stedene prinsessen er på, hadde vært mer sammenhengende? Eller kanskje tankerekka nettopp skal være irrasjonell? Sånne negative tankespiraler oppleves ofte uløselige for dem som har dem, enn for dem som står utenfra, eller? Hm, fikk meg til å tenke denne her. Svar gjerne på min kommentar, vil gjerne høre mer fra ditt perspektiv.
    Atle

More from Anelle

Other in the tekst category