Melinda

Se for deg, et hus. Med vegger, tak og alt annet som skal være i et hus. Du har en god stol borti hjørnet som bestefar alltid sitter i når han er på besøk. Og når han sitter i den, får ingen andre sitte i den. Og rett ved siden av har du et lite kaffebord hvor bestefar setter teen sin. Fordi han drikker ikke kaffe, men det kalles vel fortsatt et kaffebord gjør det ikke det?

Og i det andre hjørnet, der har du tven. Med klassekampen på repeat. Fordi det er bestemor sitt favorittprogram, men bestefar hater det. Nesten like mye som du hater den genseren han deg ga til jul. Du vet hvilken. Den med frynser ved livet og høy kløende hals. Men du tok den imot allikevel. Fordi det er jo bestefaren din. Og du hater jo ikke han. Og bestemor sa du så fin ut i den. Ja så hvorfor ikke ha den på? Hvertfall imens de er der. Så kan du jo alltids si at du mistet den neste gang de kommer. Eller at bikkja reiv den i stykker. Det hadde blitt litt vanskelig å tro på. Spesielt siden du ikke har en hund, men du vil ha hund. Og har planer om å skaffe deg det i fremtiden. Fido skal han hete. Du vet det er et oppbrukt navn, men du liker det så godt.

Du må kanskje skaffe deg en kjæreste først da. Fordi besteforeldrene dine maser jo ikke om en hund akkurat. “Når skal vi komme hit og se deg ha besøk av en jente?” spør bestemor. “Ja hva med hun som du snakka om for litt siden… hva var navnet hennes igjen?” sier bestefar. Du vet veldig godt hvem han mener. Melinda sier du til dem, med et varmt glis om munnen. Du forsikrer dem om at det neppe kommer til å skje. Hun vet jo sikkert så vidt hvem du er. Du hadde jo bare snakket med hun et par ganger. Og den eneste grunnen til at dere hadde snakket sammen var fordi hun jobbet i kassa der du handlet. Hver gang du snakket med hun ville du så inderlig spørre henne ut, men når hun spurte om kort eller kontant ble du til stein. Og det eneste du klarte å gjøre var å fomle frem et svar. “Kort. Som alltid” sa du. Med en nervøs latter som ble enda mer høylytt for hver gang. Og hver gang smilte Melinda, men du vet ikke om det var fordi hun lo av deg eller med deg. Du valgte gjerne den siste, fordi det virket som et bedre alternativ.

Av og til så du for deg å bo i et hus med Melinda. Du vet, et hus med vegger og alt annet som skal være i et hus. Du kunne gjerne tenke deg en god stol borti hjørnet som du alltid satt i. Og den var såklart bare din, Melinda fikk ikke sitte i den. Heller ikke de fremtidige barna eller barnebarna.  Rett ved siden av hadde du et lite kaffebord, selvom du ikke liker kaffe. Men kaffebord har det alltid hett og kaffebord skal det alltid hete.

Og i det andre hjørnet, der ville du ha en tv så Melinda kunne se på favorittprogrammet sitt. Kanskje klassekampen? Du vet jo ikke hva hun liker, men hun virker som en smart jente. Nei det var kanskje ikke din favoritt, men du så på det fordi du visste at hun likte det. Og det var mer enn bra nok for deg.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Melinda

Marius Granerud

Marius Granerud

2 måneder, 2 uker siden (160 besøk)

Kommentarer

  • Atle Håland

    2 måneder, 2 uker siden

    Hei Marius, takk for tekst. Du tar opp et klassisk tema, arv, at ting går igjen i familien, og jeg synes det er fint at det som går igjen ikke nødvendigvis er noe negativt, men at du også skildrer noe fint som går igjen. Jeg håper du går over teksten igjen, og fikser litt. Et lurt triks kan være å legge fra seg teksten, til du har fått den mer på avstand. Da kan du lese den igjen og oppdage hva som skal strykes og hva som skal beholdes. Pauser er også en del av skrivearbeidet. Og så lurer jeg på om du mener tv-programmet Den store klassefesten? Og ikke Klassekampen (som ikke er en program men en avis, eller finnes det også et program som heter det?)
    Uansett, stå på, skriv mer!

More from Marius

Other in the tekst category