Det siste brevet

Kommer inn døra til klasserommet, og alle stirrer på meg som om de står og ser på et spøkelse. Setter meg på plassen, og åpner bøkene på side tjueåtte. Det føles ut som om alle fremdeles stirrer på meg. Får ikke med meg et eneste ord av hva læreren sier den timen. Fysisk er jeg til stede, men i tankene er jeg en helt annen plass.

Plutselig kvinker jeg til, når jeg hører en si noe om et brev. Blir redd for at noen snakker om brevet jeg har hatt gjemt under senga i snart seks måneder. Prøver og spisse ørene, men klarer ikke helt og sette tunga på hva det var. Kjenner frykten stramme seg oppover kroppen. Var det meg hun pratet om? Vet alle hva som skjer snart? Tankene treffer meg som en bilkrasj i hundre og åtti kilometer i timen. Jeg vil bare være glad, men jeg klarer det ikke. Alle rundt meg er lykkelig, men jeg tror det er fysisk umulig for meg.

Når det ringer ut til friminutt, løper jeg ut av klasserommet og møter henne. Får en kommentar slengt i fjeset. Vet den er sann, men det er likevel en kommentar som knuser meg enda mer innvendig. Når jeg kommer inn til timen igjen, stirrer alle på meg. De stirrer på den rennende maskaraen jeg har nedover ansiktet. Noen begynner å le. Kanskje ler de av meg? Forstår godt hvorfor, jeg mener se på meg, jeg er stygg, feit og har en forferdelig personlighet. Det er snart mat, men jeg er ikke sulten. Vet så inderlig godt at jeg ikke har godt av det. Ikke en eneste kalori. Jeg må ned i vekt. Selv om alle andre sier jeg er tynn og at det snart ikke er noe igjen av meg. Er det å veie 40,4 kg, fordelt på 160cm, mye.

På vei hjem fra skolen, går det opp for meg at det er nødt til å skje. Brevet jeg har hatt gjemt under senga i snart seks måneder, må bli brukt. Det er den eneste utveien, og jeg vet det klart og tydelig nå. Har ingen som bryr seg, eller noen som er glad i meg. Har ingen venner, kjæresten er utro. Jeg vil ikke slå opp med han, fordi jeg elsker han. Ikke en eneste levende sjel igjen. Jeg kommer inn døra, og låser jeg meg inn på badet, der jeg stirrer inn i speilet. Studerer meg selv, og hver eneste feil. Det er ingenting riktig med meg, og jeg vet det er ingen som holder meg igjen lenger. Absolutt ingen.

Kikker opp på speilet igjen, og tenker på hva jeg har spist i dag. Teller hver eneste kalori, og blir kvalm av meg selv. Åpner nederste skuff på badet og tar den frem. Setter på høy musikk, så jeg er sikker på at ingen hører meg. Går bort til kanten av toalettet. Lener meg over, og kjenner det komme. Langt nede fra bunnen av magesekken, til det ligger foran øynene mine. Låser opp baderoms døra og går inn på rommet. Legger meg under dyna og begynner å tenke. Stille lukker jeg øynene mine, i håp om at jeg aldri åpner de igjen.

Plutselig hører jeg en forferdelig lyd komme fra telefonen. Setter meg opp på sengekanten med et sukk. Føler meg tom, men samtidig rolig fordi jeg vet at i dag, er dagen. Dagen jeg får bruk for det siste brevet. Brevet jeg har hatt gjemt under den knallgråe senga i snart seks måneder. Når jeg kommer inn i klasserommet, tenker jeg på hvordan lærerne og elevene kommer til å reagere. Tror det blir en bra følelse for de fleste, men kanskje aller mest en letta følelse. Jeg er ikke lenger ett menneske, jeg er et problem som ikke kan fikses.

Når jeg kommer hjem, er jeg rolig. Er alene hjemme, og vet hva jeg må gjøre. Henter brevet som ligger gjemt under senga. Kikker ned på det, og for første gang på lenge klarer jeg å smile igjen. Det store smilet over munnen, forsvinner fort når jeg vet at det var mitt siste. På vei ned trappa, begynner jeg å tenke på hvor han har lagt den. Går inn i garasjen og begynner å lete. Klarer ikke finne den, og det begynner å stresse meg.

Etter en stund kommer jeg på at han har låst den inne, og jeg klarer ikke huske hvor nøkkelen er. Går inn i stua og setter meg i den spy grønne stolen. Kikker rundt meg, og får en ide. Går ut i garasjen og finner frem det knallgule tauet. Går inn i stua og kikker opp i taket. De tårefulle øynene treffer den. Knytter tauet hardt rundt. Kikker på den, perfekt form for meg. Tar tauet rundt halsen, med ett smil over munnen. Jeg er klar. Tauet er klar. Universet er klar. For aller siste gang, lukker jeg øynene mine med et smil over munnen, der jeg vet jeg aldri trenger og åpne de igjen.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Det siste brevet

Andine Løvdal

Andine Løvdal

8 måneder, 4 uker siden (257 besøk)

Novelle, jeg-personen har ikke kjærlighet til seg selv.

Kommentarer

  • Atle Håland

    8 måneder, 4 uker siden

    Hei Andine, denne teksten beveger seg i samme landskap som den forrige du publiserte. Tenker du at det er to forskjellige tekster, eller at dette er en bearbeidet utgave? Jeg synes allikevel at jeg ser progresjon, at denne teksten tar seg bedre tid og at bildene er skrevet bedre ut. Jeg liker også fargebruken, at stolen er spygrønn, selv om spy har mange farger. Men at du bruker fargene på gjenstander i siste avsnitt, farger som jeg-et assosierer med sitt eget spy fra femte avsnitt, det vekker en følelse i meg.

More from Andine

Other in the tekst category