Krokus

Jakken min hadde ikke lommer, så jeg måtte holde brevet i hånden. Fingertuppene mine var lilla. Turen gjennom skogen tok tjue minutter, men den var strabasiøs på grunn av frosten. Mars hadde vært mild til nå – derav vårjakken uten lommer – men natten hadde hatt minusgrader. Frosten tok knekken på snøklokkene som hadde seg våget frem; de lå i døde klynger. Krokus så jeg ikke. Det var sløvt med liv i maurtuene jeg passerte. Svarttrost dykket etter mark under bladene med plutselige små rykk, som gjorde at jeg òg rykket til. Jeg syntes jeg hørte en sanglerke inne i blant trærne. I april kom nøtteskrikene, blåmeisene, linerlene, skogduene, måltrostene; et jævla støy – men enda var det stille. Jeg så for meg de tunge, kantete blokkbokstavene mine, som jeg sluttet av med på studiespesialiserende; jeg skrev løkkeskrift til vanlig, men jeg måtte være sikker på at Eline kunne lese avskjedsbrevet.

Det hvite stakittgjerdet som omringet huset så like amerikansk som de som bodde der. Formiddagsolen gjorde at gresset glitret med frost. Epletrærne sto bare. Sort plastikk dekket jordbærkassene. Det var alltid rart å se noe jeg kjente igjen fra smaker og lukter, så dødt. Men jeg ble overrasket over mengden med krokus i blomsterbedene under vinduene til huset. Særlig under Elines vindu var det mange av dem: den ovale, tjukke blomsten, i lilla og rosa. Faren må ha plantet mer enn tohundre løker. Som alltid, var de mørke gardinene til Elines rom dradd for og vinduet åpnet et par hakk. Jeg så bort og tror at jeg holdt brevet litt hardere, men fingrene var så kalde at det var vanskelig å si. Jeg vurderte å stappe brevet inn i vindussprekken, men det føltes essensielt å levere det i person. Jeg gikk gjennom grinden og gjennom hagen. Solen skinte på pokalene i rommet ved siden av Elines, der gardinene var dradd til siden; det glimtet i sølv og gull der inne. Jeg banket på ytterdøren.

Faren åpnet. Dørlenken hang fortsatt i. Det så alltid teit ut. Han hadde mer hår, skjegg og øyenbryn enn ansikt, med en stor nese i midten av det hele som en øy. "Lenge siden," sa han med amerikansk aksent. Neseborene pulserte. "Eline har spurt etter deg."

"Har hatt en del eksamener," sa jeg, og prøvde å putte hendene i lommer jeg ikke hadde, men der var jo brevet, det raspet mot boblejakkemateriale, og øynene hans fór ned, han så brevet, og ansiktet hans grodde sammen bak håret. "Og en del hodepine," la jeg til.

"Hodepine," gjentok han, "ja, Eline snakker en mye om din hodepine." Han løsnet dørlenken, åpnet døren og slapp meg inn, som om jeg hadde gitt svart rett på en eller annen gåte.

Jeg kledde av meg ytterklærne sakte, for å forsøke å skjule hvor mye jeg skalv; den dumme jakken, luen, skoene. Brevet la jeg på entrébordet, sammen med en vase som vanligvis hadde blomster eller spirende pinner fra hagen, jeg følte meg som en skamfull skolegutt (det var rett før jeg hentet bjørkeriset), og generelt sett litt gal. Det persiske teppet på gulvet bevegde seg; en gang hadde jeg sagt til Eline det så ut som en haug katterumper med krøllet hale. Jeg så opp, og fant ut at faren ikke var i gangen i det hele tatt. I stedet kom det en del romstering fra kjøkkenet. Han ropte, "Vent," og jeg ble stående, klein, å vente, til han kom ut med et kjøkkenbrett i hendene.

"Jeg er ikke så god med sånn – småprat," sa han, "men det er bra du kom." Han rakte meg brettet. På det sto to kopper og et utvalg teposer, samt to små honningkrukker.

"Takk," sa jeg. Jeg bar brettet gjennom gangen. Det var to dører, Elines var i enden. Døren var lukket, som alltid. Den andre, på samme side som hennes – ut mot hagen – var alltid åpen, og førte til pokalrommet. Jeg måtte balansere underarmen under brettet for å åpne Elines dør. Hun kom aldri opp og hjalp meg, selv om hun må ha hørt meg komme inn – aldri tok hun initiativ, så lenge vi hadde kjent hverandre, helt siden ungdomsskolen. Og i det jeg gikk inn med brettet, husket jeg brevet som lå gjenglemt på éntrebordet.

Det tok alltid tid å venne seg til hvor mørkt og tørt Eline hadde det. Lukten slo mot meg først. Jeg hadde kjent lignende på rommet til medstudenter – men den her hadde en styrke som fikk meg til å brekke meg. Selv glipen med kald morgenluft kunne ikke ta knekken på det, den støvete gamle ovnen hennes sto på full guffe til alle tider, den var ødelagt å kunne ikke skrus av: det luktet innestengt og vammelt fordi hun ikke vasket rommet sitt ofte nok, og – det fantes ingen vei utenom – hun masturberte ofte. Gardinene var i tung mørkerød fløyel. Vanskelig å dra til sides. En gang i VG3, når det var tydelig at hun ikke kom tilbake på skolen igjen, hadde jeg fått nok, vi kranglet, jeg dro dem til sides: resultatet hadde vært fullstendig kaos, hun hadde blitt helt hysterisk, skrek og jamret seg, og faren hadde måttet trøste henne og ropt at jeg måtte gå. Støvet svevde i lysstrålene gardinene slapp inn. Stålene falt på ting typiske for et pikerom: gamle kosedyr, en stor korktavle med ark – fra VG1 på videregående; tekster fra norsken og engelsken, prøver; toppkarakterer, men treeren i kroppsøving hadde plaget henne, samme med den i naturfag. Sengen besto av lignende stoff som gardinene; tunge dyner og tepper. Under dem lå det en tjue-én-åring og visnet hen.

Meningen var at jeg skulle marsjere bort til henne og rekke brevet til henne ens-ærend. "Tok med te," sa jeg i stedet. Da jeg gikk bort til sengen lagde jeg fotspor i støvet. Hun reiste opp overkroppen. Håret hennes falt ned til magen hennes, splitte tupper og alt, falmet rødt. Så nærme, kunne jeg se at hun hadde skyndet seg å ta på litt mascara, smøret det utover på grunn av hastverket; det fikk meg til å smile, trist. Jeg satte meg ved henne, den tynne kroppen vinglet, madrassen var av den mykeste sorten. Hun var naken, jeg så brystene hennes gjennom all håret, det knyttes seg i meg. "Hvordan går det?" spurte jeg og så mot vinduet. Kanskje var det derfor krokusene blomstret opp utenfor – de strakk seg mot varmen i rommet hennes.

"Fint," svarte hun, nesten sjenert. "Hva med deg?"

"Går bra." Jeg begynte jeg å blande teen til henne: helte i vann, tok i posen med kamilleteen i koppen, rørte i noen teskjeer lynghonning. "Vært opptatt. Hatt mye vondt."

"Kjenner igjen den," sa hun, la seg bedre til rette. Så snart jeg var ferdig med å blande den ut, tok hun koppen og slurpet det i seg. Det brant henne. "Skal du ikke ha?"

"Har ikke lyst på," sa jeg. "Må bli kort visitt, dette. Har mye å gjøre på skolen." Igjen prøvde hun å drikke og brant seg; hun prøvde å skjule det, men jeg så hvordan hun knep øynene sammen. "Vent litt da," sa jeg.

"To skjeer," sa hun. Jeg forsto ikke, så jeg sa ingenting. Det var ofte lurest å være stille rundt folk rundt Eline, eller så kunne de klikke. "Du tok oppi to skjeer med lynghonning. Jeg pleier å ha oppi fire, tre med lynghonning og en med brasiliansk." Hun så på meg.

"... Sorry," sa jeg.

"Går fint." Eline la seg tilbake i sengen, litt for raskt, og jeg måtte bøye meg fremover og holde rundt koppen og den vesle tekannen for at de ikke skulle skvulpe for mye. "Sist du var her var du så sint på Marianne, fordi hun trodde at migreneanfallene dine var på grunn av muggsoppen på badet? Det minnet om oss Hanne fra ungdomsskolen, husket du det, hun som var helt hysterisk på hygiene og truet med å saksøke skolen på grunn av hasjsalget på jentedassene? Uansett, du ville ikke slutte å snakke om det, hvordan Marianne ikke innså hvor vondt du hadde det. Også pratet vi om fantasien vår. Hvordan vi skal bo i en liten leilighet sammen en dag, i en rosa leilighet med en blanding av gammelt og nytt interiør, kombinert kjøkken og stue og en liten hems hvor vi kunne sove sammen, fullt med masse grønne urteplanter som vokste opp etter veggene, husket du det, du beskrev dem i detalj, jeg husker ikke navnene på plantene, men kan du beskrive dem for meg igjen? Du er flink til å beskrive ting."

"Jeg må på do," sa jeg.

"Nå?" spurte hun.

"Ja."

"Du kunne gått på do før du kom inn."

"Kan ikke noe får det," sa jeg, og reiste meg. "Har ikke noe kontroll på kroppen min. Kjenner ikke om jeg er sulten eller tørst før det er helt krise."

Hun ble stille, der hun lå. Så dro hun dynene til sides, og jeg så at beina var spredd under dynene. Duften steg opp mot meg og jeg trakk meg først fremover, så tilbake, kjøkkenbrettet ristet, tekoppen skumlet og søt kamillete sølte ble en mørk flekk i sengen. Honning-og-kamille blandingen var kvalmende sterk – jeg tok enda et steg bakover, mistet nesten balansen, lo, svelget vrangt på mitt eget spytt og hostet.  

Jeg følte ikke meg menneskelig før jeg var ute i gangen igjen, og døren var godt lukket bak meg, katterumpe-teppet godt under føttene. Sollyset reflekterte fra en av de mange pokalene og traff meg i øyet, men det stakk godt – bedre enn mørket i Elines rom. Sollyset ble blokkert, og jeg så faren der inne, en skygge, han voktet over pokalene til datteren. Jeg fortsatte bortover gangen, til éntrebordet ved ytterdøren. Brevet lå der ikke lenger. Jeg stoppet ikke, bare snudde, gikk inn i pokalrommet, der faren ventet.

Pokalrommet var på samme størrelse som Elines, men uten varme på. Om det en gang hadde hatt en annen funksjon en å være pokalrom, var usikkert. Veggene var kritthvite, med rader av glasshyller innebygd med spotlights som alltid stod på, bortsett fra en vegg med åpent vindu – samme side og størrelse som på Elines rom – og en vegg med et innrammet to-meters bilde av Eline som smilende seks-åring i hvit kjole og foldende hender: pokalene var fra tiden hennes som barnemodell. Det var Elines mor som hadde meldt Eline på missekonkurranser før de flyttet til Norge. Men morens stressrøyking stoppet ikke, og hun døde av lungekreft tre år senere. I de årene jeg hadde besøkt Eline, fra når vi ble venner på videregående, så jeg ofte han i pokalrommet, som nå, stående der som om han voktet en skatt. Brevet mitt holdt han i hånden. Han så opp og rykket til som svarttrosten når den dukket opp fra bladene, som igjen gjorde at jeg rykket til. Jeg orket ikke å se på han, brevet eller de jævla pokalene, så jeg så mot vinduet igjen. Dét brevet – det hadde vært ganske eksplisitt.

"... Krokusene," sa jeg endelig.

"Ja," sa faren. Han så mot vinduet, han òg, der de vokste rett nedenfor.

"Trodde ikke de kom før i april," sa jeg.

"De er insultert med god jord, med mine sovende – stauder," han slet med uttalen, smilte unnskyldende, "som blomstrer om høsten. Varm og god." En pause. "Hennes favorittblomst, krokus. De lever hemmelige liv mesteparten av året." Han sukket, lenge. Så holdt han opp brevet, ristet det. "Det er lov å ikke ville mer, av og til. Akkurat nå så vil hun ikke mer av skolen. Kanskje så vil hun mer, en dag. Jeg kan vente til hun vil mer, fordi jeg er hennes far, der du er hennes special friend. Du er ung. Det er forståelig at du ikke kan vente. Men allikevel," og her hardnet stemmen hans, og øynene mine fyltes automatisk opp med tårer mens de ble dradd mot bildet av den seks-år gamle Eline, mens stemmen hans fortsatte å tordne, "hvis du skal slå opp, da må du si det direkte. Ikke slik," han viftet med brevet, men slik, et kjapt blikk mot ham og jeg så at han gestikulerte til sin egen munn. "Det er dét hun fortjener." Han var stolt av den lille prekenen sin – helt til et stort drønn gjorde at alle pokalene i rommet skalv i glasshyllene sine, fulgt av et hyl.

Han var alt på vei ut i gangen, og drev å rikset med døren til Eline, men den var låst, og det var da støyet virkelig begynte, hun begynte å rive ned ting fra hyllene sine. Hun må ha sneket seg ut i gangen å hørt oss. Jeg fulgte etter, så ham banke på, hviske kjælenavn på engelsk, men det så ut til å ha motsatt effekt, kaoset forverret seg, støynivået ble verre. Han så ikke ut til å ense meg når han snudde på flekken og fór gjennom gangen, ut ytterdøren i bare sokkene, jeg etter, men jeg tok i hvert fall på meg ytterklærne først, og så at han sto og banket på vinduet, prøvde å snakke til henne gjennom det, fordi han viste at hun ikke kunne lukke det igjen uten å åpne gardinene. Men levenet var på mange måter verre her ute, fordi det var i så stor kontrast til formiddagsstillheten ute i hagen med skog på alle sider. Soverommet med den galne kvinnen i var en svart flekk i en vakker verden, med en gal far stående utenfor i bare sokkene. Han pustet ut røykskyer og banket på vindusruten, "Se, Eline, se så fin hagen vår er," sa han på norsk, fordi hun hatet når han snakket engelsk til henne, han var kommet tilbake til sine fulle fem nå, brukte ikke kjælenavnene lenger, "vær så snill å se ut, Eline!" Og jeg klarte nesten ikke se på det, jeg begynte å gå bort fra huset, hørte faren gjenta seg selv i det uendelige, jeg viste så inderlig godt at Eline hatet det. "Krokusene!" ropte han plutselig, og det fikk meg til å stoppe opp der jeg sto med hånden på grinden, "vær så snill å bare se på dem, Eline! Jeg kjøpte tohundre-og-førti løker, plantet dem alle i november, alle sammen!" Jeg så ham bakfra, fra siden, skjegget sto til alle kanter, nesen var helt rød, kaoset på soverommet hadde endelig roet seg litt, men jamringen holdt på enda. "Eline, hører du – ?"

Han tok et par steg bakover. Han snudde seg mot meg, og der jeg hadde forventet meg sinne, var det kun tårer, snørr og en sort desperasjon. Han snudde seg igjen, med de rare rykkene sine, og begynte å rive opp krokusene sine, de han hadde stelt så godt med. Han skjøv dem inn i vindussprekken, inn i det lille hullet mellom gardinene, der jeg – og han – viste at glipene med lys kom inn, og slik fortsatte han og skyve dem inn gjennom sprekkene, gardinene blafret så-vidt. Det var blitt veldig stille; det slapp ikke inn nok lys til å forverre anfallet, det minste, vi viste begge at han tok en sjanse men å gjøre dette. Han skalv på hele kroppen, klarte ikke helt å kontrollere bevegelsene sine, han endte opp med å tråkke ned et par klynger med krokus, men fortsatte å rive dem opp å skyve dem inn til det ikke var noen igjen. Han ble stående utenfor med hendene presset mot ruten, han skalv, hvisket noe, men jeg kunne ikke høre hva han sa. Jeg gikk tilbake der jeg hadde kommet fra. Hodet mitt var fullt i vårfugler; nøtteskrikene, blåmeisene, linerlene, skogduene, måltrostene; de skrek om kapp, selv om skogen rundt meg var stille.
Se neste verk: Vega

Krokus

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder, 2 uker siden (280 besøk)

Kommentarer

  • Vilde Vikse

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei,

    Takk for tilbakemelding! Fint at du liker scenografien: prøvde å leke med vårmotiver – fugler, blomster – å øke volden i dem … Og flott at personene virker troverdige, jeg var redd de ble for flate. Må nok jobbe litt med at Eline da, hun er for Mad Woman in the Attic nå, og faren er for snill. Jeg er takknemlig for konstruktiv kritikk altså, kan svi men er nødvendig:) "Slakt"-kommentaren var ment å være morsom; fikk god respons, men har som jeg tenkte masse jobb igjen. Blir nok en novelle.

    Skal sjekke ut filmen!

    Mvh Vilde

  • Rachel Dagnall

    3 måneder, 1 uke siden

    Hei Vilde, jeg skal ikke være så kritisk som læren din... jeg syns at dette var en rørende og velformulert skildring - som jeg er da enig med Atle i - at billedannelsene er sterke og kontrastfullt. Karakterene er også troverdig og rar, på en interessant måte. Jeg skulle gjerne leser fortsettelsen! Forresten har du sett filmen som heter "The Rules of Everything", en norsk produksjon av Kim Hjortøy? Det handler om en jente som vokser opp med engelsk talende mor i Oslo....og er veldig absurd og morsom - anbefales! Hilsen Rachel

  • Atle Håland

    3 måneder, 2 uker siden

    Haha! Kjenner følelsen. Det kan være tungt med de tilbakemeldingene, men man blir bedre kjent av det. Og kanskje blir man en bedre forfatter også.

    Du må hilse masse tilbake. Jeg skulle gjerne ha lest over grundigere, men er alt for trøtt nå og i morra er skal du i ilden uansett. Mitt beste råd er å ikke ta det for personlig. (Og ikke stolt helt på lærerne heller)

  • Vilde Vikse

    3 måneder, 2 uker siden

    Hei Atle,

    Takk for det :) Jeg skal slaktes i morgen på skolen (à la få teksttilbakemelding) så vi får se om skildringene kan redde den litt. Noe du syntes ikke funker?

    Hilser fra Giulia btw! Hun sitter her og leser tekstene til i morgen med meg.

    Vilde

  • Atle Håland

    3 måneder, 2 uker siden

    Hei Vilde, jeg synes du har mange klare skildringer. Særlig når du beskriver rommet, da kan jeg kjenne alle luktene, den innestengte kroppslukta. Elines rom er en sterk kontrast til blomstringen utenfor.

More from Vilde

Other in the tekst category