Ettårsjubileumet

I dag hjalp jeg bestevenninna mi med å lage mat.

Hun og kjæresten hadde ettårsjubileum i dag, og hun har alltid vært en katastrofe på kjøkkenet. Da vi hadde mat og helse på ungdomskolen klarte hun å svi alt – og det som ikke ble svidd saltet hun til det punktet hvor maten var uspiselig. Man trenger ikke så mye salt i kakao.  

Så hun spurte meg om jeg kunne hjelpe henne. Jeg satte av dagen, og vi fant frem alle oppskriftsbøkene deres. Ingen i familien hennes lager mat, men de har flere titalls kokebøker – noe jeg synes er veldig spesielt. Jeg tok en del bilder av oppskrifter jeg kunne tenkt meg å lage hjemme selv. Kjøkkenet var en krigssone, så vi tok ut av oppvaskmaskinen, og jeg tørket av benkene og vasket tallerkener.

Hun sa at vi kunne lage vårruller, men jeg minnet henne på at han ikke liker vårruller. Han liker mye bedre kylling, så jeg fant frem en oppskrift på wok. Til dessert kunne vi lage «torobrownies» men det ville jeg ikke. Jeg foreslo at vi kunne bruke familieoppskriften min. Brownies med karamell og fudge. Han elsker karamell. Vi dro ned til butikken og handlet inn alle ingredienser, og hadde det egentlig ganske gøy. Vi snakket om alt og ingenting i mens vi puttet egg, mel, melk og sånn i handlekorga. Det er ofte sånn. Vi snakker om alt og ingenting, men aldri noe viktig.

Da vi kom tilbake lagde vi mat. Jeg ga henne enkle ting hun kunne gjøre, som å skru på ovnen og skjære opp kyllingen. Jeg hater å skjære opp kylling, men det hatet hun også. Så jeg skar den opp. Hun pisket sammen en marinade, og vi satte kyllingen på kjøkkenbenken. Jeg blandet ingrediensene til brownies, hun tok bilde av det og la det ut på instagram. Jeg smilte så godt jeg kunne. «Han kommer til å bli så glad,» sa hun flere ganger. Hun smilte også. Bredt og med tenner.

Da woken var ferdig og brownien tatt ut av ovnen, sa hun til meg at jeg kanskje burde gå nå, fordi han var på vei og kom snart.

 «Ja,» svarte jeg. «Jeg skal bare vaske opp. Det er ganske rotete her igjen.» Så skrubbet jeg tallerkenene, satte i oppvaskmaskinen, og tørket av kjøkkenbenken. I stua hadde hun tent lys og dekket fint på bordet. På bordet var det tulipaner i en vase. Han kom til å begynne å nyse av dem, men akkurat det sa jeg ikke til henne. Det ringte på døren.

Han hadde på seg en fin skjorte, og han smilte da han så henne. Jeg møtte ham i døra, og hilste. Han smilte litt til meg også, og ga meg en rask klem. «Ha en fin kveld,» sa jeg og åpnet døra. Venninna mi ropte vent fra kjøkkenet. Jeg tenkte at hun kom til å takke meg for hjelpen, eller noe. I stedet kom hun ut med søppelposen og matavfallet. «Kan du ikke ta dette med deg på veien? Du går jo forbi.»

Jeg tok i mot søpla, og sendte et siste blikk mot ham. Han så fortsatt på henne, med det samme blikket. Lykkelig. Da smilte jeg også, og så lukket jeg døra bak meg, knyttet søppelposen og begynte å gå.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Ettårsjubileumet

Linn Isabel Eielsen

Linn Isabel Eielsen

4 måneder, 1 uke siden (82 besøk)

en liten tekst jeg skrev i dag, muligens en monolog/scenetekst

Kommentarer

More from Linn

Other in the tekst category