Skamfull

Noen ganger føler jeg meg like skamfull som jeg pleide å gjøre da jeg var et barn. Jeg blir knust av vekten av alles blikk. Jeg blir liten. Hvert sekund som går der jeg ikke kommer på noe å si til mitt forsvar er en pinefull ydmykelse. Jeg vil så gjerne ta noe tilbake. Et ord, en handling, et blikk. Jeg vil fjerne det punktet jeg klarte å legge til på listen over antall ganger jeg har avslørt hvor dum jeg er for resten av verden. Og jeg er ikke en god skuespiller. Hele kroppen min lyser av det. Skam. Som en varsellampe.

Da jeg var liten kunne jeg i det minste løpe vekk. Jeg kunne slå igjen døren til rommet mitt, begrave meg under dyna og ikke svare når mamma eller pappa ropte på meg. Jeg kunne fantasere fram nye verdener som dro meg inn og opptok meg til jeg glemte hva jeg hadde gjort. Ordet, eller handlingen. Det var bare å lukke øynene og begynne å drømme. Jeg prøver det noen ganger nå også. Drømme framfor å tenke. Men om du prøver for hardt å ikke tenke på en elefant kommer du til å drømme om en hær av rosa elefanter. Jeg er ikke en god dagdrømmer. Jeg er voksen, og jeg kan ikke lenger flykte. Jeg er voksen, men jeg gjør fortsatt barnslige og banale feiltagelser. Jeg får røde kinn og jeg ser på føttene mine når jeg ikke tør å se opp.

Jeg sier enten for lite eller for mye.

 Mamma fortalte meg en gang at barnehagetanten mente det var grunn til bekymring, ettersom de aldri hørte meg si noe. Jeg kunne sitte i en sirkel sammen med de andre barna og kle på dukker og bygge legobroer, men de hørte meg aldri snakke med dem. Mamma sa til meg at hun ikke trodde på henne, for jeg snakket jo masse hjemme. Jeg sa til mamma at jeg ikke kunne huske så mye fra barnehagen.

Da jeg gikk i åttende klasse snakket vi om samliv i samfunnsfagstimen. Læreren hadde tatt på seg det hun trodde var en hederlig oppgave, som var å be meg svare på spørsmål selv om jeg ikke rakk opp hånda. Bare for å dytte meg litt i ryggen, for hun visste jo at jeg var smart. Jeg ville være smart. Jeg klamret meg kanskje fast til kanten for hvert dytt i ryggen, men jeg ville være smart. Så jeg løsnet på grepet, bare litte grann. Jeg ramset opp et par punkter om hvorfor noen ekteskap endte i skilsmisse, basert på undersøkelser som jeg hadde lest om i læreboka. Det var da det plutselig var noe som løsnet inni meg, og jeg klarte liksom ikke å stoppe. Jeg nevnte utilfredsstillende sexliv, som jeg hadde lest. Noen elever så på meg som om jeg hadde sagt et banneord, noen lo og andre følte for å vise fram noen illustrerende bevegelser til sidekameraten. Men læreren nikket bekreftende. Og så glapp ordene ut. De traff gulvet og knuste før jeg kunne fange dem i håndflaten min. En del av meg ble bare sittende å høre på i forskrekkelse. Fraskilt fra meg selv. Veivende hender uten effekt.

 ”Mamma og pappa skilte seg for to år siden, og jeg hørte henne si i telefonen at de ikke hadde knullet på ett år.” Det var ingen som lo da. Skammen slo meg hardt i magen, men jeg falt ikke over ende. Jeg ble ett med stolen. Vi begge to sank ned i gulvet. Jeg lot som at jeg aldri sa det, eller at jeg hadde en helt logisk grunn til å si det, noe jeg ikke hadde. Jeg visste ikke hvor ordene kom fra. Læreren holdt meg igjen etter timen og ga meg et lite foredrag om hvordan noen ting er best å holde privat. Jeg kunne se ordene hennes. De var som tåke som løste seg opp. Jeg husket dem ikke etterpå. Jeg husket bare skammen. Jeg husket hver eneste linje langs skotuppene mine.

Det har alltid liksom vært min greie. Jeg sier enten for lite eller for mye. Det er en skjør linje. Da bestefar levde, likte han å repetere sine livsmottoer, som om de var oppskriften på hans tilsynelatende udødelighet. Et av dem var at hvis du ikke har noe smart å si, så er det best å bare holde kjeft. Enkelt og greit. Jeg ble fortalt det så mange ganger at jeg var overbevist om at barneskoleregelen ”om du ikke har noe snilt å si, er det best å ikke si noe i det hele tatt,” var plagiat av bestefars ide. Jeg rettet derfor på læreren min en gang, og innså etterpå at det var kanskje slike situasjoner bestefar mente det var best å unngå.

Så mine skamfulle glipper kommer bare i perioder, for jeg vet hvordan jeg skal holde kjeft. Helt til det liksom ikke går lenger. Der er den skjøre linjen. Da jeg dro på fester i studenttida fikk jeg ofte høre, gjerne ledsaget av et medlidende blikk, at jeg ikke måtte være redd for å slippe meg løs, eller rett og slett bare snakke. Det er nesten lett å glemme at du er der til tider. Jeg lo med, selv om latteren føltes vond i halsen. Men ikke like vondt som det kunne gjort om jeg faktisk slapp meg helt løst og glemte bestefars motto. Jeg trøster meg med den følelsen. Følelsen av at ordene sitter fast bakerst i halsen din, samtidig som kroppen gradvis blir en større og større del av veggen. Ja, det er skam i det. Men det å måtte søke tilflukt til skotupper for å unngå de tunge blikkene er mer skamfullt. I hvert fall når jeg tenker over det.

Så jeg venter.

Jeg venter fortsatt. Jeg venter til jeg har blitt så smart at jeg ikke trenger å holde kjeft lenger. Det er ikke det at jeg har et behov for å bli nitti år, men jeg har et behov for å ikke føle skammen. Og så langt har det å ignorere bestefars motto ikke vært det smarteste trekket. Jeg har gått på skole i mange år, tatt et par grader, hatt et par deltidsjobber. Jeg kan litt om diverse. Men ikke nok. Kanskje det er meninger og nytenking der jeg faller til kort. Jeg foretrekker liksom å la verden spinne rundt til selvdestruksjon om den må uten at jeg skal behøve å henge meg for mye oppi det. Jeg gir ikke mitt engasjement til en spesifikk religion, et livssyn, et verdisett, et parti, et band, en youtube- kanal. Engasjement og jeg henger liksom ikke helt sammen. Det som urovekker meg mest i verden er hvordan jeg skal klare å unngå skammen. Det er trist når jeg tenker det høyt.

Det som skremmer andre skremmer liksom ikke meg. Global oppvarming, hensynsløse politikere, økonomiske nedgangstider, vold, død. Kanskje hvis jeg hadde fått en pistol rettet mot hodet hadde jeg tryglet om livet som de fleste andre, men den tanken er ikke på langt nær så urovekkende som blikkene. De tunge blikkene. Ordene mine jeg ikke klarer å fange. Det skulle vært omvendt. Så sent som i går bråbremset en bil med snuten bare noen centimeter unna meg. Jeg hadde visst sett for meg et imaginært fotgjengerfeil der jeg gikk i mine vanlige selvmedlidende tanker. Den skarpe tutingen hadde noenlunde den samme funksjon som de tunge blikkene, men hjertet mitt banket stødig som vanlig. Skammen slo til for fulgt da jeg på vei videre hjemover lekte med tanken på om bilen faktisk hadde truffet. Og aldri føle seg skamfull igjen. Det er trist når jeg tenker det høyt.

Likevel vet jeg at jeg ikke vil forsvinne. For jeg venter fortsatt på den dagen jeg blir smart nok. Dagen jeg ikke trenger å holde kjeft lenger. Dagen der jeg har kontroll over mine egne ord. Jeg er tålmodig. Det har jeg vært hele livet. Jeg har alltid ventet på at stormer skal gi seg, selv om det er stormer ingen andre plages av utenom meg. Ja, kanskje ingen andre noensinne var klar over stormene. Kanskje de ikke skjønte hvorfor jeg gjemte meg inne da de pågikk. Vennene mine, lærerne mine, foreldrene mine. De forsto det kanskje aldri.

Jeg har brukt så mye tid nå på å syntes synd på meg selv. Når jeg skal legge meg i kveld, vil jeg ikke tenke mer på det. Kanskje jeg skal prøve det igjen; Kanskje jeg skal prøve å drømme i stedet.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Skamfull

Line Berntsen

Line Berntsen

5 måneder, 2 uker siden (121 besøk)

Kommentarer

  • Rachel Dagnall

    5 måneder, 1 uke siden

    Hei Line! Jeg likte veldig godt det du har skrevet her. Jeg kjente meg igjen i flere aspekter av selvbevissthet og sosial ubehag. Kleint men det er mere vennlig en man tror...
    Det første var det med skoene. Som barn selv husker jeg at jeg var oppmerksom på dette, hva folk hadde på beina, men jeg har ikke tenkt noe på hvorfor! Selvfølgelig at man kaste blikket ned, og tørre ikke å se opp. Også det med skammen, og å snakker for mye. Hvor ordene bare flommer ut. Det er naturlig og befriende men som du beskrev så godt, man sitter igjen med følelsen at det var for mye.
    I teksten som helhet, så er det en følelse av desperasjon som kulminere i en slags irrasjonelt tanke strøm, ord som forverre utenforskapet, men at du forene det med drømmeverdenen er en fin konklusjon. Takk for at du delte den. Hilsen Rachel

More from Line

Other in the tekst category