Kontroll

Kommer inn døra til klasserommet, og øyeblikkelig treffer øynene mine henne. Går til plassen min og åpner bøkene på side tjuetre. Får ikke med meg noe av hva hun sier den timen, fordi jeg tenker bare på alt det negative. Jeg klarer ikke å gi meg selv lov til å være glad lenger. Tvinger meg selv til å være like ulykkelig som en ensom og kald stein. Det ligner på den samme steinen som jeg sto og stirret på i en halvtime langs veien i går kveld.
Etter en stund, ringer det ut. Det er mat. Alle tar opp nista si og begynner å kaste kaloriene ned spiserøret. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Kikker rundt meg. De ser glade og fornøyde ut. Slik jeg egentlig også burde være. De er glade i seg selv og hvordan de ser ut. Jeg kan ikke fordra fjeset eller kroppen min. Legger nista fort oppi sekken igjen, og andre rundt meg stirrer. En venninne av meg kommer bort og spør hvorfor jeg ikke spiser. Hun stirrer på meg, og det brede smilet som er strødd ut over hele munnen gjør at jeg klarer å lure frem et lite smil selv.

Klokka ringer, og nå er dagen over. På vei hjem, flyr tankene rundt i hodet på meg. Tenker på at jeg i dag klarte å sette et smil over munnen. Jeg klarte faktisk å sette et ekte smil glisende over munnen. Låser meg inn på badet, og retter den tomme kroppen foran speilet. Kikker ned på de mørkegråe flisene og øynene mine treffer den øyeblikkelig. Blank, svart, firkantet og av glass. Klar til å bli trødd på av meg. Der sannheten kommer. Den hjerteskjærende sannheten om meg. Har allerede sjekket tre ganger i dag, men må sjekke en gang til. Tar først høyrefoten, og venstrefoten kommer like etter. Lukker øynene i frykt om hvilket tall som står der når jeg åpner dem igjen. Etter en stund retter jeg blikket nedover igjen. Tårene triller som en foss nedover ansiktet og jeg faller ned i gulvet med et smell. Blikket mitt er festet på det kritthvite taket. Tenker på tallet. Tallet jeg aldri glemmer. Tallet jeg tenker på tjuefire timer i døgnet. Selv om det har gått ned fra femti, til førti. Er det ikke nok. Kunne gått ned tjue til og det ville fremdeles ikke vært nok.  

Når mamma kommer hjem. Står hun foran meg, og stirrer. Kikker meg rett inn i øynene og spør om jeg er sulten. Svarer henne ikke, og retter blikket ned mot telefonen igjen. Hun flytter seg fremdeles ikke, og jeg skrur av telefonen og retter blikket mitt opp på ansiktet hennes. Hun ser sint, frustrert og redd ut i blikket. Hun forklarer at hun skal ta meg med til en sjekk hvis jeg ikke begynner å spise igjen. Jeg vet at hvis jeg begynner å spise vil jeg miste kontrollen igjen. Etter en halvtime, kommer mamma bort med en tallerken. Stirrer på meg med et halvsint ansikt, og sier at jeg skal spise. Hvis ikke får jeg ikke lov til å dra på klubben i kveld. Stirrer sint ned på tallerkenen som drukner av kalorier. Kanskje jeg skal gi det et forsøk? Sier den ene delen av hodet mitt, mens den andre sier at jeg kommer til å fly opp i vekt dersom jeg velger å stappe alle de hundre og seksti kaloriene ned spiserøret. Det er førtiåtte timer siden jeg spise sist, men jeg velger å gi det et forsøk. Når tallerkenen er halvtom, kjenner jeg frykten stramme seg oppover kroppen. Frykten for at jeg allerede har gått opp fem kilo. Frykten for å aldri få på seg noen av buksene mine mer. Hiver resten av maten i søpla, og låser meg inn på badet. Kollapser ned i gulvet som en potetsekk. På utsiden av døren kan jeg høre tre bank på døren, og en bekymret stemme som spør om alt er i orden.

Plasserer blikket mitt mot speilet på veggen og studerer meg selv. Stirrer dypt på meg selv, kroppen uten former, ansiktet som er proppa full med knallgule kviser og det motbydelige håret mitt. Står der lenge, og retter blikket mitt ned mot den skarpe gjenstanden som ligger rett ved siden av meg. Klemmer hardt rundt den, og kikker opp på speilet igjen. Plutselig hører jeg en meldingslyd komme fra telefonen. Kikker ned på den, og ser at det er hun som klarte å gi meg et smil over munnen i dag. Legger den skarpe gjenstanden på kanten av porselenet, og tar telefonen i hånden. Smilet brer seg ut over ansiktet mitt igjen, og jeg kjenner rusen av lykke dra seg oppover kroppen på meg. Hun spurte om vi skulle finne på noe i morgen, og jeg har ikke kjent meg så lykkelig på så lang tid.

Låser opp døra til badet, og bare smiler. Etter en liten time, hører jeg enda en lyd komme fra telefonen igjen. Det er henne igjen. Når jeg går inn for å se hva hun har skrevet, forsvinner smilet kjapt igjen. Hun forteller at hun ikke kan finne på noe likevel. Jeg går og setter meg i gyngestolen, den samme gyngestol som jeg sitter i hver dag. Hører mumling og latter rundt meg. Følelsen kommer krypende oppover kroppen på meg. Følelsen av at ingen liker meg, hvordan jeg kunne være så dum og spise alle de hundre og seksti kaloriene tidligere i dag. Jeg er overvektig, og fortjener ikke en eneste kalori. Løper opp i andre etasje og låser meg inn på badet. Finner frem tannbørsten som ligger under den brune vasken, og går bort til toalettet. Setter meg på huk og kikker nedover. Lener meg over, og kjenner det komme. Langt nede fra bunnen av den halvfulle magesekken til det ligger foran øynene mine. Retter meg opp i ryggen, og setter et stort smil over munnen. Jeg føler meg bedre. Rusen av lykke kommer oppover kroppen på nytt igjen, fordi nå er magen endelig tom igjen, og jeg bare elsker følelsen av tom mage. Når jeg låser opp døra igjen, merker jeg fort at jeg ikke var alene. Hun kikker ned på meg, og jeg stirrer ned i gulvet. Stirrer på hvert drypp fra fjeset hennes som treffer det mørkegråe gulvet. Hun sier at dette var grensen, og at hun skal ringe ned til legen i morgen. Jeg blir sint, og dytter til henne. Skriker at hun kan dra til helvete, og at hun ikke forstår noen ting. Smeller døra igjen etter meg. Kaster meg ned i sengen og lukker øynene hardt igjen.

Plutselig går alarmen av på telefonen. Vil ikke reise meg opp fra senga. Orker ikke å dra på skolen etter ingen næring på snart tre dager. Bena kjennes ut som betong, men jeg føler fremdeles rusen av lykke, fordi jeg vet at jeg fortsatt har kontrollen. Kontrollen over livet, følelsene og ikke minst over kalori-inntaket over min egen kropp. Tanken på at jeg ikke har fått næring i kroppen på tre dager, gjør meg overlykkelig. Det er det eneste som gjør meg glad, og jeg blir kvitt sorger som skjuler seg på innsiden. Sorgene ingen på utsiden kan se, fordi de kan se smilet som kommer bredt over ansiktet når jeg er med andre mennesker.
Går inn på badet og kikker meg i speilet. Står der lenge, før jeg tramper ned trappa. Mamma kommer like etter meg og spør om jeg vil ha frokost. Stopper øyeblikkelig opp. Lukker øynene, men sier ingenting. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise.
Det surrer rundt i hodet på vei hjem fra skolen. Når jeg kommer inn døra, låser jeg meg inn på badet. Stirrer inn i speilet som alltid. Hører plutselig tre harde bank på døren. Han spør hvordan det går med meg. Sier alt er bra, selv om alt egentlig er som et rent helvete akkurat nå fordi jeg føler jeg har mistet kontrollen igjen. Kontrollen jeg trodde jeg hadde, men som forsvant et blunk. Ting blir bedre igjen, men så skjer det alltid ting som drar meg enda lenger ned i suppa, og det stopper jo aldri. Orker det ikke mer. Klarer det ikke. Jeg er ikke sterk nok til å håndtere det lenger.

River ut nøkkelen med en ekstrem kraft, så den knekker. Halve delen av nøkkelen faller ned i gulvet. Går tre skritt fra dørkanten og kikker opp på speilet. Speilet på veggen, med det gulaktige sterke lyset som henger fra taket. Setter meg ned på gulvet, og tar frem telefonen fra høyre baklomme. Går inn på notater og begynner å skrive med tårefylte øyne. Hendene rister. Kroppen rister. Klarer ikke slappe av, fordi jeg vet som er i ferd med å skje. Det som jeg nå har planlagt til hver minste detalj i nesten syv måneder, skjer i løpet av de neste ti minuttene. Så er det over, det er bare slutt. Smerten jeg har hatt i en ryggsekk på ryggen nå i snart syv måneder som bare har blitt tyngre og tyngre, vil snart forsvinne. For alltid.

Fyller badekaret med iskaldt vann og legger den skarpe, skinnende gjenstanden på venstre side av badekaret. Setter meg oppi og kjenner pulsen øke. Kikker på den svarte veggen, og tårene faller nedover som de alltid gjør når jeg er alene, det slår aldri feil. Kikker nedover til andre side av badekaret. Der ligger den. Skarp og skinnende som alle andre sitt liv er. Perfekt. Tar den i min høyre hånd og studerer den nøye. Den er klar. Jeg er klar, og jeg vet at jeg ikke kan stoppes lenger. Det er ingen som holder meg igjen. Kikker ned på den, og klemmer så hardt rundt skaftet at den til slutt skifter farge. Retter meg opp i ryggen og retter blikket ned mot venstre side av badekaret. Der ligger den. Så rolig. Så hudfarget. Endelig har jeg kontrollen over absolutt alt igjen. Endelig blir syv måneder med bare smerter og sorger, borte for alltid. Kontrollen er tilbake, og lykkerusen vil nå vare for evig.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Kontroll

Andine Løvdal

Andine Løvdal

7 måneder, 1 uke siden (152 besøk)

Novelle, skrevet for en stund siden. Bearbeidet versjon av "den hjerteskjærende sannheten". Endret på etter en forfatter så gjennom den.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category