Jeg er en nøkkel

Jeg er en nøkkel.  En nøkkel til en verden der jeg bestemmer. Bestemmer over mitt eget liv, tar mine egne valg. En verden der ingen er like, men alle er like mye verdt. En verden der alle snakker med alle, ingen snakker med ingen. En verden der jeg er modig. Veldig modig. Der mitt engasjement blir hyllet, støttet, applaudert. Der alles engasjement blir hyllet. Men denne verdenen finnes ikke. Jeg er en nøkkel til en verden som ikke finnes enda. Jeg har enda ikke funnet døren. Døren der jeg, nøkkelen, passer. Døren til denne verdenen. Denne verdenen som kun finnes i mitt eget hode.

Noen dager er jeg en nøkkel som åpner dører. Små dører som fører meg litt videre. Jeg kan aldri vite helt hvor jeg ender, men hver dag er jeg et litt annet sted enn der jeg var dagen før. Tør jeg si «nei», tør jeg mene, tør jeg å stå på egne ben, da kommer jeg meg videre. Jeg ser til andre. Andre nøkler som har åpnet store dører. Andre som har turt og ment og spurt. Jeg ser til dem som snakker selv om de ikke skal, deler sine meninger på et sted der meninger ikke skal deles. Noen skriver. Skriver sine meninger som skarpe kniver som skjærer gjennom urettferdigheten. Skriver brev til aviser om at ungdommer må få en større plass i samfunnet. Skriver taler til forsamlinger om at alle er like mye verdt. Jeg leser. Leser brevene i avisene om at ungdommer må engasjere seg. Jeg lytter også. Lytter til taler om at hudfarge, kjønn, religion og seksualitet ikke betyr noe. Jeg er ening. Jeg er alltid det.

Men noen dager er jeg en nøkkel som låser dører. Låser meg inne i hemmelige rom der ingen slipper til. Der det ikke hjelper med trøstende ord. Trøstende ord om at man aldri må gi opp. Aldri gi opp, for alt går jo over. Disse dagene hjelper det ikke med appeller om at jeg er fremtiden, at jeg er håpet. Disse dagene er det det samme om menneskene på flukt ikke får nok mat. Disse dagene er det bare meg selv som gjelder. De fattige barna i Afrika har vel ingenting å gjøre med at hjertet mitt verker? Jeg skammer meg over disse dagene. Jeg gjør det. Æresord. Jeg kan bare ikke være modig, engasjert og reflektert hver eneste dag. Men jeg prøver. Jeg gjør alltid det.

Noen dager er jeg en nøkkel som ikke går noe sted. Låser ingen dører, åpner ingen dører. Jeg bare står i det samme nøkkelhullet. Time for time, minutt for minutt, sekund for sekund. Jeg tenker, leser, skriver. Funderer, undrer, lurer på. Jeg er som en katt som utarbeider sitt neste trekk på musa. Bortsett fra at jeg ikke er noen katt og jeg skal ikke fange noen mus. Jeg er en femten år gammel jente som skal finne ut av hva jeg skal gjøre. Gjøre med livet. Gjøre med engasjementet. Gjøre med verden. Jeg er en nøkkel som skal finne den rette døren. Døren der jeg virkelig passer.

Noen åpner store dører hver dag. Noen kjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet,
kommunikasjonsfrihet. Noen kjemper mot voldelige diktatorer som dreper alle. Alle som mener, sier, sier imot. Noen kjemper mot vold. Sier at det finnes en bedre måte. En bedre måte å løse konflikter på. De risikerer sitt eget liv for andre. De vil forandre verden. Forandre verden der jeg og du bor. De uler i natten som en utemmelig vind.  Svever gjennom gatene i en veldig fart. Kan aldri stoppes. Kan aldri fanges. Jeg er ingen utemmelig vind. Jeg er bare en nøkkel.

Vi er alle nøkler. Uansett alder, uansett utseende, uansett tro. Uansett om vi er omkranset av fuktig, fruktbar jord eller tørr ørken. Uansett om det regner eller snør, er sommer eller vinter. Vi er alle nøkler som skal åpne dører. Åpne dører til en ny verden. Enten vi vil det eller ikke. Jeg sier ikke at det er lett. Lett å mene, tørre, spørre. Jeg sier ikke at det er en dans på roser å ta over en hel verden. Jeg sier bare at vi må tørre. Vi tørre å si «nei», tørre å si «ja». Vi må alle gjøre litt. Gjøre litt for at dører ikke låses igjen. Gjøre litt for at det ikke skal være forgjeves. At de utallige kampene for vår frihet ikke skal være forgjeves.

I dag er jeg en nøkkel som åpner en stor dør. Kanskje ikke til en perfekt verden. Kanskje ikke til en verden der ingen er like, men alle er like mye verdt. Likevel en stor dør. En dør til en verden der jeg sier hva jeg mener. Der jeg vet at jeg er bra nok. Der jeg vet at alle er bra nok. Jeg kan ikke forandre verden alene. Jeg kan ikke gjøre alt. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre litt. Vi kan alle gjøre litt. Vi kan alle gjøre litt for å åpne døren til en bedre verden. For hvis vi alle står sammen er det ingen dør som kan holde oss tilbake!
Se neste verk: Dikt, uten navn

Jeg er en nøkkel

Elise Margrete Weltzien

Elise Margrete Weltzien

2 uker, 6 dager siden (60 besøk)

Kommentarer

More from Elise

Other in the tekst category