Jeg strekker liksom ikke til

Jeg strever med det å passe inn. Det å passe inn i denne lille mengden. Disse menneskene som ikke er som meg. De har det perfekte liv, den perfekte kroppen og de har det alltid fint med seg selv. Jeg tror at jeg aldri kan akseptere meg selv for den jeg er. Jeg er liksom annerledes enn alle andre.

Har alltid følt at jeg ikke passer inn her. Jeg har alltid følt at jeg er hun rare som det alltid faller naturlig og plage på. En sjenert tilbaketrukken brilleslange. Hadde en venn før, hun var den beste. Hun var ikke som de andre. Hun snudde seg ikke rundt for å himle med øynene slik alle andre pleier å gjøre når jeg bare åpner munnen. Hun lo ikke når gutten i klassen mista bøkene i klasserommet i naturfagstimen, og hun ignorerte ikke andre samtaler. Hun var ikke imot menneskene rundt seg. Så hun noen dulte andre i skulderen, sa hun ifra. Så hun noen mobbe, hørte noen baksnakke eller bare himla med øynene til noen, sa hun ifra. Hun sto opp for verden, men havnet likevel med feil mennesker til slutt. Hun dro fra meg, og kikket aldri tilbake. Det rene hjertet hennes, falt for de andre. De kule. De populære. Røykerne og drikkerne. For meg er hun som sigaretten jeg putter i munnen. Den får meg til å hoste, og den smaker ikke godt. Men jeg klarer ikke å slutte.
Nå er jeg blitt hun jenta. Du vet hun jenta som alltid smiler i det du går forbi. Hun som prøver sitt beste å passe inn, og hun som innerst inne føler på en underlig smerte. En smerte vi ikke ser fordi man bare går rett forbi henne. Hun jenta som skriker innvendig om at noen må stoppe. Noen må se henne. Det er hun som alltid gråter seg i søvn hver kveld, fordi hun føler seg så ensom. Hun jenta som ikke har noen venner å gå til, og hun som kun har seg selv å lene på. Ja hun ja. Hun står nærme. Nærmere enn man kan tro. Hun står klar, med åpne armer, men vet at ingen gjør det samme til henne.

Jeg kikker ned på bildet som henger på veggen. En tåre treffer bildet. Bildet av en liten pike med roser i kinnene, et smil over munnen. Uvitende om livet som venter henne. Om hvor hardt hun er i ferd med å kjempe. Hvor uutholdelig livet snart skal føles. Hun kjemper fortsatt, men med krefter hun ikke har. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke er ødelagt, men at jeg bare er preget av slitasje der det gjør aller mest vondt. Der håpet knekker. Prøver å fortelle meg selv at jeg ikke må la lyden skremme meg, men det går opp for meg at det er en hvit løgn jeg forteller meg selv. Hver dag. Hver time. Hvert minutt. Det er som om hver gang jeg får en ny venn, føler på følelsen av tilhørighet, så stikker noen hånden langt inn under huden min. Legger den rundt hjertet mitt, vrir rundt og drar den ut av kroppen min. Slipper den ned på bakken, som om det ikke skulle bety noe. Som om det ikke skulle bety noe at jeg må bruke evigheter på å lime sammen bitene igjen, og der jeg vet at man alltid vil kunne se sprekkene. Jeg er som et sammenkrøllet papir. Det blir aldri bra igjen, uansett hvor hardt man prøver.

Jeg står på badet, og stirrer inn i speilet. Telefonen min er tom for meldinger. Det er sommerferie, og ingen har sendt en eneste melding til meg. De eneste meldingsloggene jeg har på telefonen er hatmeldinger. Disse hatmeldingene spiller flipper med tankene og følelsene jeg har, og jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg. Skulle så inderlig ønske at jeg var en annen person. Skulle ønske jeg kunne drite hatmeldingene på samme måte som de driter i følelsene mine.

Jeg passer ikke inn. Ingen liker meg. På stranden, får jeg kastet kommentarer etter meg. Spesielt når jeg går med den nye grønnfargede bikinien som jeg nettopp hadde kjøpt, og guttene i klassen roper «du kan ikke gå med den badedrakta, for det er du ikke fin nok til». Jeg lever i et samfunn hvor opp er ned, og ned er opp. Høyre er venstre, men venstre er også venstre. Noen ganger er øst nord, og sør vest. Men så, i et lite øyeblikks klarhet forkledd som et smil fra en annen jeg treffer. Skifter alt tilbake til sin rettmessige plass, men bare for et lite sekund.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Jeg strekker liksom ikke til

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 måned, 1 uke siden (188 besøk)

Jeg satt foran pc-en og tenkte. "tilhørighet", det er noe som rammer oss alle på ulike måter. Mange føler tilhørighet, det å ha noen. Det og kjenne at du hører til en plass, men det er likevel mange som ikke føler på det. De føler seg etterlatt, oversett og det er nok fort og føle i sammenheng med mobbing, som er et stort problem.
Denne skal også brukes i en konkurranse etter hvert, så jeg trenger noen tilbakemeldinger :-)

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category