Dette er en sprøyte.

Spiss. Stygg. Skummel. Ubehagelig.

For jeg som har sprøyteskrekk, er det en ren mareritt å plutselig lære en dag at jeg kommer til å måtte sette denne sprøyten inn i kroppen min - daglig, flere ganger til dagen, i resten av mitt liv.

Jeg nektet å tro det i første omgang. Jeg nektet å tro at jeg, en ung, frisk jente, kunne plutselig bli rammet med en funksjonshemmende, livsvarig sykdom.

Ikke minst nektet jeg å ta den sprøyten i kroppen min hver dag, flere ganger til dagen, i første omgang.

Men over den tiden som har gått siden diagnosen min, har jeg blitt venner med sprøyten.

Ikke fordi jeg elsker smerten, eller blødningene, eller de små arrene som dukker opp over huden min som en plen dekket av tusenfryd om sommeren.

Men fordi uten å møte på den sprøyten, hver dag, flere ganger til dagen,
hadde jeg vært død i dag.

Denne sprøyten inneholder et hormon. Noe som produseres automatisk hos de fleste, av bukspyttkjertelen. Det er det hormonet som gjør at vi får næring til blodet av den maten vi spiser, og som sørger for at blodsukkeret vårt holder seg stabilt.

Men bukspyttkjertelen min har sluttet å fungere, for en grunn som ingen lege eller vitenskapsmann kan forklare. Derfor har jeg måttet bli kjent med denne sprøyten, og det hormonet som den gir meg.

Insulin.

Insulin er et hormon som lukter dårlig.
Insulin er vondt å sette inn i kroppen fra utsiden.
Insulin reddet livet mitt.

Insulin sitter så nærme de fleste, at de kan gå et helt liv uten å vite at det eksisterer.

For meg, sitter ikke insulinet like nærme.
Men kjært er det.