Jeg står stille. Sola skinner, og havet treffer ansiktet så jeg blir blendet. Den lette høstbrisen drar med seg sandkornene over land, en ensom fugl beveger seg i vinden. Den blåfargede himmelen er stor og kald. Jeg sitter paralysert og kald på de bløte sandkornene, stirrer utover denne kalde høstdagen og tenker på alt og ingenting. Glemmer tid og sted, det er slike stunder som bare skulle vært for alltid. Alt beveger seg rundt meg, men jeg står fullstendig stille. Jeg har ingenting å bevege meg for. Samme faen om det regner, om fnuggene daler, eller om sola skinner og blender meg i synet. Hver dag er den samme. Klemmer sammen øynene, mens jeg lytter til de lave lydene fra havet som drar seg inn mot land. Sandkornene som smyger seg mellom tærne mine, og etterlater gnagsår. Hodet er fullt, men samtidig så tomt. Så stille. De hvite dottene på himmelen i ulike former og fasonger som likner på så forskjellige ting, bare kikk nøyere. Jeg ser det ikke lenger, uansett hvor mange timer jeg står og stirrer med hodet bøyd i nitti grader mens jeg torturer meg selv. Nakken knekker, og jeg ser bare en mørk dott på himmelen. Hadde hatt vinger, ville jeg flydd over dem, og sett etter mer lys.

Varmen treffer meg i ansiktet idet jeg kommer inn dørkarmen til huset. Mamma må vel ha fyrt i ovnen før hun dro på jobb. Jeg går haltende på vei mot kjøkkendøra. Slår håndflaten mot venstre side. Åpner den hvite døra, og kikker inn. Ingenting som frister, så jeg lukker døra igjen. Kikker rundt meg, mens jeg hører magen skrike. Klemmer hånda på sidefettet, og hvisker «Hysj!» med en sprukken stemme. Kikker ned i gulvet, og legger merke til de hvite Nike-sokkene som virkelig ikke matcher den svarte buksa i størrelse 11-12 år. Jeg burde vite det, siden jeg går på den fisefine skolen nede i byen nå. Du går bare ikke med Adidas og Nike samtidig. Jeg tar av meg venstre sokk, og stirrer dypt på den brune flekken som mest sannsynlig kommer fra den harde treningsøkta på stranden i går. Hiver den oppi den bæsjebrune kleskurven til mamma, og løfter opp høyre ankel for å ta av meg den andre. Legger merke til det lille hullet på stortåa som også mest sannsynlig kommer fra treningsøkta på stranda i går. Sokkene lukter en blanding av saltvann og innestengt svette fra forrige århundre.

Går inn på badet, og låser døra etter meg, selv om jeg vet at alle ligger og sover. Må vel være en vane. Stiller meg foran speilet, og stirrer på den hullete hettegenseren i størrelse xs, som er for stor til den bulkete magen. Øynene som henger litt i ansiktet, de røde ringene rundt ansiktet etter lite søvn og mareritt, de gule prikkene etter alle oppgavene og innleveringene på den nye skolen. Tar av meg genseren, og stirrer på t-skjorta som kommer synlig fram igjen. Jeg har sikkert gått med den i fire dager i strekk nå, så lukten av innestengt svette treffer rommet. Øynene treffer armene mine. Kikker først på overarmen, den venstre er dekket av synlige merker. Nedover mot håndleddet ser jeg spolebeinet og underarmsbeinet, blodårene som nesten ikke er synlige mer, hårene som vokser som ugress og fingrene som er krokete og fulle av bein. Kikker på høyre arm, der er det ingen merker, den er like ren som hvitvaska penger. Øynene glir skamfullt nedover, treffer til slutt håndleddet mitt. Snur ryggen til speilet, og går ut døra igjen.

Klokka nærmer seg to. Det er fullstendig mørkt ute, de eneste lysene jeg kan se er fra huset vårt, nabohuset og en gatelykt som skinner inn gjennom vinduet og det gjennomsiktige gardinet. Jeg kan bare så vidt se det. Rimen dekker litt av det gresset jeg ser, og gir meg en høstfølelse. Gulvet er kaldt, så jeg tar på meg mammas tøfler. De er hellige for henne, men tviler på hun merker det.

Tøflene er fremdeles plantet på bena. Går ut døra, og dytter ned håndtaket en gang, bare for å være på den sikre siden. Det er bekmørkt ute, men lysene er litt klarere enn det de var inne. Jeg kikker på den ensomme stolpen som står rett ved siden av den brune søppeldunken langs husveggen. Den står bare der, og skinner over den kalde veien. Lytter til grusen som gnager seg inn under tøflene for hvert steg jeg tar, lyden av andpustne lunger. Ringene som danner seg under armene, og de kalde dråpene som renner ned langs håret frem til jeg ikke kjenner det. Det lukter surt, ikke sånn sitronsurt, mer innestengt surt.

 Stopper når jeg kjenner sandkornene som smyger seg inn i tærne mine. Kikker rundt meg, og stirrer på trærne som står på den lille gressflekken borti hjørnet med den lille lekeplassen til barna. Det er kaldt og mørkt, fordi det er ingen lys der jeg står. Vinden er kaldere og mer intens, og gjør at det våte som rant fra håret til kinnet tidligere, stivner. Jeg kikker utover det mørke og svarte vannet som ligner på olje etter en lekkasje under bilen, og ørreten som av og til hopper opp. Puster dypt inn, og kjenner på lukten av høst. Bladene ligger på bakken i alle mulige farger, noen er brune, andre er gule og færrest er det av de røde, men de er jo de fineste. Er du ikke enig? Jeg lukker øynene, og lytter til vinden som uler i øregangene mine. Fuglene svever. De få skyene som dekker deler av stjernene, svever. Likevel står jeg bom fast på bakken med gnagsår mellom tærne.

Jeg reiser meg. Går mot grensen mellom det våte og det tørre. Vannet stiger til hoftene, knærne rister og tennene limer seg sammen. Jeg føler meg levende, med innvendige bank som går fortere enn jeg kan telle. Bena mine er numne, og føttene svir av vannet som siver inn i sårene, rifter opp skorpene og lager dem dypere. Jeg stirrer utover det kalde vannet, og kikker på de små flekkene med lys som av og til dukker opp. Fisken er stille nå, fuglen er borte, jeg skremte den vel. Klærne mine er klissvåte, og snart blir håret det og.

Smerte er bare midlertidig. Men valgene vi tar er avsluttende. Vi får ingen nye sjanser og vi har ingen retrett. Det er våre familier og venner som må leve med de valgene. Et valg jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake. Selv om det kanskje er for sent for meg, så betyr ikke det at det er for sent for deg. Fordi tross alt som skjer. Er ikke dette en trist historie. Jeg vil ikke at du skal grine for meg, eller føle deg dårlig. Jeg vil ikke at du skal tenke engang, på hva du kunne gjort for å redde meg. Fordi denne historien handler ikke om meg, den handler om deg. Om alle dere. Og selv om dere ikke ser det nå, er det alltid noen som ser, lytter og bryr seg. Så ikke gjør samme tabbe som det jeg gjorde, aldri gi opp. Når du er på ditt laveste, og tror at du ikke kan fortsette mer, så bare husk på én ting: du er aldri alene. Aldri. Det er ikke bare deg.

Fordi jeg er her også.