«Nyttårsaften» av Liv Csilla Wallace! Jaaaaa — se, så jævla gøy vi har det på fest! Om denne ironien er tiltenkt eller ikke, bryr jeg meg ikke så mye om. Poenget for meg er at Liv sitt univers er tvetydig utvetydig og utvetydig tvetydig. Bildene har en definert karakter og en umiskjennelig stil. Det er umulig å ikke se at bildene kommer fra samme hånd. Samtidig er det ikke alltid så lett å si hva bildene, eller karakterene i bildene, egentlig forteller. Persongalleriet har det samme, uttrykksløse ansiktsuttrykket, og jeg må bruke kontekst og egen fantasi for å blåse mening inn i maleriene hennes. Lik en instrumental-låt, kan tittelen gi sterke assosiasjoner og føringer for tolkning. Dette smaker godt, men med sunn tyggemotstand! En annen soleklar favoritt blant bildene hennes er «Privat samtale». Fargene står i en sterk kontrast både til seg selv og det øvrige jeg har sett av katalogen hennes (mye grønt, gul-grønt og blått). I i et fauvistisk univers blandes meksikanskje dødsmakser og hverdagssituasjoner til et distinkt og forlokkende hele.

Christian Meaas Svendsen